Gambialivet

2007-04-23T21:31:00.000Z

Hei hei ja. Da sitter jeg paa internettkafe og ser med skrekk og gru paa hvor forferdelig forferdelig lenge siden vi har posta sist. Det er ikke fordi vi er dode, heller ikke fordi det ikke har skjedd noe som helst, det er rett og slett fordi internettilkobling har vaert litt tungvin i det siste. Saa har vi havna litt paa latsida paa akkurat dette prosjektet her, I tillegg til en begivenhetsrik hverdag som alltid... I gaar kom vi nettopp fra en ukes biltur i Gambia/Senegal, en tur bokstavelig talt rundt hele Gambia elva, som brakte oss mange inntrykk og utfordringer, en tur jeg har lyst til aa komme tilbake til. Det blir imidlertidig senere, skal nemlig reise bor for 2 nye uker i morgen. Tiden flyr selvfoelgelig bare fortere og fortere, og man foeler seg mer og mer gambisk, og mer og mer norsk...
Men baade jeg og Jens lever, for aa si fra liksom, og snart er vi hjemme, forbred dere...

Tijan

Fellesmail ble blogg eller omvendt

2007-03-13T20:27:00.000Z

Hei kjære alle sammen!

Det er så mye å fortelle at jeg kunne skrevet flere bøker, men det har
jeg ikke tid til. Her kommer noen få tanker og skriblerier.

Har ikke hatt for vane å skrive drøssevis av mailer, noe jeg stadig
angrer på, men dog ikke har klart forandre. Spesielt ikke under
forhold, hvis en lindrende, litt under kroppstemperatur temperert
gambisk bris, lokkende sneier lokkene hviskende; kom deg ut, sjekk
forholdene!

Er fortsatt i Gambia, har vært her et halvt år, og vips er jeg snart
hjemme igjen. Hjemme ja. Savn av familie og venner er ganske sterkt
for tida. Min naermeste familie har besoekt meg, det maa nevnes! Er på en måte litt ensom her. Har alltid folk rundt meg, men det er svært få, om kanskje ingen, som forstår meg slik som folk
hjemme kan forstå meg. Med min bakgrunn, vokst opp hovedsaklig i
Norge. Det er ingenting å utsette på gambierne sitt ønske og villighet
til å forstå. Håper de opplever meg like interessert. Jeg prøver jo
jeg også, men på samme vis synes jeg det er vanskelig. Det tar tid.
Det er en god følelse hver gang jeg skjønner at jeg har forstått en
liten bit til.

Ensomheten jeg snakker om er ikke plagende. Den er ikke overveldende.
Også har jeg Christian her, som opplever noenlunde det samme som meg.
Vi snakker norsk. Om alt mulig, mest om inntrykkene. Hadde vært noen
hakk større utfordring å være helt alene et år. Tenker på de som er
steder hvor folk i utgangspunktet ikke kjenner og forstår deres kultur. For ikke å nevne de stedene der det er overvekt av folk som ikke engang vil forstå. Og av hvilke grunner de er der. For min del har jeg verken blitt deportert eller flyktet hit. Ikke har jeg reist
hit på noe annet grunnlag enn at jeg ville det selv. Prøve noe nytt,
erfare og kjenne på en annen kultur. Jeg vasser i utfordringer, noe er
lett, mye er vanskelig. Men mine strabaser her, er selvsagt høyst
minimale i forhold til andre nevntes på flyttefot.

Hva driver jeg med her? Spørsmålet har jeg stilt meg noen ganger, andre har stilt meg det, og svaret er litt forskjellig hver gang. Det er ikke lett å beskrive hva i huleste jeg gjør i Gambia et år. Kort sagt dro jeg hit med utgangspunkt i å oppleve kulturen, samt dele min.
Som Jens, men også som hvit, masse annet rart, norsk, europeisk ,
Fredskorpsdeltager, Sund fhs representant og ECCO ansatt. Mye å tenke
på, og jeg blir spandert noen tanker om selv også. Har ansvar for hva
og hvem jeg representerer, og jeg er godt synlig. Gambia er et lite
land, og stort sett hvor jeg enn beveger meg, blir jeg kjent igjen av
noen. Jens, Jankuba eller "coach" roper de. Stas, men litt pes. Hører
med til trynet, håret og jobben.

Noe av det vanskelige å takle, er at de fleste tror jeg er steinrik.
"-Jeg er ikke rik, eller jeg har jo endel penger og muligheter i
forhold til deg, for jeg har jo nesten penger nok til å jobbe et år
frivillig og ulønnet i et annet land, men du skjønner jeg har
studielån og kjøpte nettopp fotballstøvler for et par gambiske
månedslønner, og du skjønner at bla bla bla osv, og har ikke kapasitet
til å kjøpe brød til alle de som spør hver dag-". Hvordan forklare at jeg ikke kan/vil hjelpe!? Kan det forklares? Skal jeg prøve å forklare? Eller skal jeg bare avfeie ham slik at jeg ikke
blir utslitt av å prøve å forklare alle sammen at jeg ikke er et rikt
rasshøl som ikke gidder å dele? Er jeg ikke det? Eller skal jeg gi til
alle som spør, helt til jeg er tom, for så å begynne tiggerunden selv?
Jeg kan i grunn føle meg ganske skyldig, der jeg ikke kjøper brød til
fyren som eier sandaler, bukse, singlet, lue og en trillebår halvfull
med jordnøtter. Jeg ser han er sulten. Mitt økonomiske bidrag i Gambia
denne gang, blir pengene jeg tilfører omsetningen til lokale
dagligvarehandlere. Mat må jeg ha, kjøper svært få ting for å eie de,
men noen gambiske klær skal jeg da ha med hjem.

Samtidig har Christian og jeg blitt arbeidsgivere for nabokonene. De
vasker og steller litt, mot bra betaling i gambisk målestokk. De har
startet business av pengene de tjener. De lager mat, sju forskjellige
retter hver dag som taes med til markedet. Lunsj selges i porsjoner og
smaker ypperlig. Selv er jeg fast kunde, og Domoda er favoritten.
Kjøleskapet mitt (Christian bor i Njawara en måneds tid) er fullt av
plastikkposer spent med vann. Halvliterne og literne kjøler seg over
natta, og blir lett solgt sammen med lunsjtallerkenene i den
tiltagende heten.

Nabofamilien har økt fra mann og gravid kone, til mann med to koner
(den ene har født, den andre føder snart), tre til sju små barn og to
voksne søstere. Jeg fungerer som barnehageonkel markedstid. Det går
bra, jeg har jobbet i barneskole og i SFO, men gambisk "førskole" blir
litt annerledes. Det er gøy, men hysj, en skokk unger kan være relativt krevende også. Hjemmet
mitt er like trafikkert som hovedveien utenfor, jeg må gjemme meg i
enden av stranda når jeg av og til trenger litt ro.

Familien har blomstret opp til de grader. Det sto ikke bra til da vi
kom. Mannen var syk, og kona var høygravid. De hadde ingen inntekt, og
jeg tror vi kom i grevens tid. Jeg sendte mannen til legen, tok endel av
arbeidet hans til han ble bedre, og betalte legeregningen. Han er
murer, gartner og maler, og hadde kontrakt på hånda. Ikke
arbeidsdyktig er lik ingen inntekt. Sykemelding og sykepenger er det
ikke noe som heter her. Arbeidsgiveren hans var fly forbannet for at
jobben ikke ble gjort, noe som var dels uforståelig for naboen min. Mannen
spurte arbeidsgiveren sin spørsmålet; "Kan en tom sekk stå?, Kan den
det?"
Utover høsten og etter årsskiftet ble han imidlertid møkkete av
murepussen igjen, og etter planen er familien ikke lenger avhengige av
inntekten de får fra Christian og meg. Businessen til damene, og
mureriene hans, vil kanskje gi barna deres en sjanse til å begynne på
skole.

Hovedsaklig jobber jeg med fotball. Spiller ikke selv, det er det ikke
tid og anledning til. Tidsbudsjettet, energibudsjettet, knekt finger og Malaria er
hovedgrunnene til at min egen utvikling som spiller eventuelt bare
blir pusset på i slutten av vårsesongen. Har for det meste vært hovedtrener for a-laget til Sateba United, men også vært involvert i annen aktivitet i Sateba sin regi. Vi hadde en
fantastisk høst resultatsmessig. Sportslig altså... Vi vant 27 av 30
kamper og var klare for kvalifisering til nest høyeste nivå, økonomisk
var det snarere tvert imot. Dvs vi tjente ikke en eneste dalasi, og
ville fått mye høyere utgifter i 2.div. Frivillighet fra ildsjeler er
det som holder laget i gang, og vi trakk oss fra serien før vi skulle
betale avgiftene. I dag er de beste spillerne våre i klubber på
høyeste nasjonalt nivå, og et par stykker har foten inne i
landslagsmiljøet. Det er synd at økonomien ikke strakk til, for vi
hadde et lag som var kapabelt til å konkurrere med de beste i Gambia.
For byen Lamin og samfunnet her, hadde det vært av stor betydning å ha
et lag der oppe. Ikke fordi det hadde vært kult, men av seriøs
betydning. Likevel, ingen depper, holdningen er optimistisk og
målrettet. Kanskje vi klarer det neste gang. Mest sannsynlig uten meg
tilstede.

Det er særdeles interessant å jobbe i så uvante omgivelser, ubetalelig
læring og en uforglemmelig opplevelse. Fotballen tok mye tid i høst,
mindre tid i vinter. Akkurat nå er jeg usikker på hva de neste
månedene vil inneholde. Skal bli spennende å se. Føler tiden er moden
for å forlate Sateba United. Jeg er fornøyd med oppholdet, de vil
alltid være i mine tanker. Jeg ble tatt godt imot av en gjeng som
visste hva de drev med. Fotballfaglig har jeg fått mye ut av det.
Selvfølgelig fått utrolig utbytte av det på mange plan. Håper noen her
har fått noe ut av besøket mitt også. Føler at jeg har bidratt i
positiv retning. Mener spesielt junioravdelingen er styrket. Målet
mitt var i utgangspunktet å bidra til en start for en organisasjon for
og av ungdom. Det har det ikke blitt noe av. De hadde allerede en
"organisasjon" som var en miks av karer i alle aldre. Alle jobber for
klubben, det vil si ungdommene. Jeg var bare en ekstra mann, med noen
annerledes tanker og ideer, og uten penger. De håpet i det lengste at
jeg skulle kunne redde de økonomisk, det var jeg ikke i stand til. Men viktigheten av å bygge en
framtid for klubben, rekrutteringen og ungdommene, uten penger snakket
vi endel om. At noen kan trene smårollingene i klubben er et bra
tiltak, og mange av spillerne våre kommer til å sette av tid til dette
fremover. Det blir mer organisert. Vanskelig for meg å måle, og uttale
meg, om jeg har gjort noen forskjell til det bedre. Som sagt vet de
hva de driver med, og når det gjelder A-laget, så var det et vinnerlag
før jeg satt mine bein i sanda i Sateba.

Ellers prøver jeg å lære litt språk, nemlig wollof, som er en av de
lokale versjonene å snakke på. Har ikke hatt tid til å ha wolloflærer,
så det går litt smått.
Wollof er også en stamme i Gambia, nest størst av de elleve. Etter
hvert har wollofspråket utviklet seg til å bli mer eller mindre
fellesspråk i tillegg til engelsk. I byene er det en grei andel som behersker engelsk, som forøvrig er det offisielle språket. Regner med at
det har noe med kolonitiden å gjøre... For ikke lenge siden feiret vi Gambia
sin frigjøringsdag 18. februar. (1965)

Er jo så heldig å bo en kilometer fra Atlanterhavet. Dette havet og
Gambia møtes i en glitrende, knitrende, innbydende langstrakt strand.
Palmene står å henger, mens folk henger i køyene. Vannet er ikke
varmt, det er sprudlende og chill. Ingen bølger er like, de står aldri
stille, de kan være rå og brutale. En gang var det skikkelig tak i
havet, først ba det på dukkert, spilte så opp til dans som ble et
basketak. Så helt stille, mørkt og stille. Så plutselig lysnet det opp
i bedagelige bevegelser, og havets vennskap med land og strand ble
brått av kjærlig art igjen. Det passet meg bra. Bruset fra havet er
voldsomt beroligende. Rett som det er stikker jeg og tar en dukkert.

Liker å skravle med gambiere i alle aldre, fra , forskjellige stammer,
høre de fortelle; Gambia, Afrika, Europa, livet, døden, drømmer, fisken i havet, alt
og ingenting.

Musikk og dans gjennomsyrer den rike gambiske, og vestafrikanske
kulturen. Har fått et innblikk i de forskjellige stammenes tradisjon
gjennom dagliglivet, og gjennom ECCO (Education through Culture and
Communication Organisation). Har deltatt og gjennomført et kurs i vest
afrikansk musikk, dans og kultur. Det var 14 dager sammen med
jazzlinja fra Sund folkehøgskole, på Culture Camp i landsbyen Njawara
ved grensen til Senegal. Det var forresten et fantastisk kult program.

Føler at jeg avslutter nå, med mye jeg ennå ikke har fortalt. Det er
jo så mye stas. Det skjer så mye kult! (Internettilgangen er ikke så
stas!) Men blant annet landskamper, Youssou N`dor, dansekonkurranser,
moskeene, kirkene, ferjeturene, sykkelturene, bilturene,
Dakar/Senegal, krokodillene, turisthotellene, slangene, hyenene, min
gambiske familie, på byen, på stranda, libanesernes shoppingsentre,
konene jeg har blitt tilbudt, bumsterne, rastafariene, strandfestene
osv... Denne mailen og mer blir fortalt på bloggen vår:
gambialivet.blogspot.com (Som absolutt trenger en oppdatering...)

Nevnte lindrende bris... Den er slått over til en varm snikende,
stikkende, tett og omfavnende vind man helst unngår. Våren har kommet!
Ligge på et steingulv som har vært i skyggen hele dagen og i ly fra
Sahara-brisen, med en vannflaske i hendene og vått tørkle rundt panna,
er rått fristende. Jeg digger jo å løpe halvnaken rundt i sola å
steike, men her er det pokker ta hett. Bare for å bekrefte det for de
som eventuelt var usikre på om det er varmt rundt ekvator liksom. Akkurat nå kunne jeg tenkt meg å plundre med et par skibindinger som ikke vil opp. For de har frosset fast, og fingrene mine er blåfrosne
og kraftløse. Vinden hyler barberbladskarpe iskaktuser i kinnene og
kyler noen ned nakken. Mister balansen, tar et par tre
mindre grasiøse svai og strekker kroppen i vater, før jeg med et
pinlig nøyaktig og bemerkelsesverdig flatt, direkte brutalt støt komprimerer snøen i en
pepperkakemannlignende figur under meg...

Ehhh.., vent nå litt. Varmen her, er ikke så ille likevel...

Jens Jankuba Sarr Gjønnes

2007-02-27T13:08:00.000Z

Da sitter jeg plutselig hjemme i leiligheten igjen etter 2 uker i Njawara. Skriver en post jeg håper Jens kan poste for meg. Det har skjedd mye siden sist gang, jeg har vært med å lage et hus, drukket mye ataya, spist ekorn, begynt å lære talkin’ drum, kjørt bil, og spist myye ris og fisk. Var allikevel godt å få anledning til å komme hjem da lærerne mine hadde et stort program (bryllup i 3 dager og 3 netter) i Brikama ikke langt unna hjemme. Har nemlig vært syk for første gang i Gambia, en dag med feber og noen dager med magekjør. Da var det godt å komme hjem til uleste brev fra nord og øst, vakker musikk på en ”FK CD” fra våre kjære kjære kolleger i India, leverposteien til Jens og en do og sitte på. Etter 3 dager å komme meg på, blir jeg med lærerne mine opp igjen klar for nye sprell. Det er jo ikke tvil om at Njawara er stedet å være, bare man ikke er syk.

Tijan

Hei igjen ja!

2007-02-04T21:04:00.000Z

Nå er det svært så lenge siden vi har gikk lyd fra oss her på bloggen. Det har sin naturlige grunn at vi har hatt besøk av en fantastisk gjeng fra Jazzlinja på Sund. Utrolig kult å ha de på besøk, og jeg må innrømme det var fint å henge med norske ungdommer igjen, en liten stund. Men det var også litt godt når de dro, å ha Gambia for seg selv igjen.
Selv om lå det et lass på ca 50 mailer ubesvart i innboksen, nok en månedsrapport måtte skrives, og nok en gang skal det synses i avisen om Gambia og dets påvirkning på en sart norsk sjel. Er derfor denne posten blir et inneklemt uverdig sammendrag av hva som har vært og hva som skal komme, siden ingen av delene innebærer avansert teknologi eller telefonlinje. Jeg reiser altså om 3-4 dager til Njawara, der Jens og jeg nettopp var med Jazzklassen. En liten landsby nær grensa til Senegal, der ECCO har en av sine Cultural Camps, og hoster lærelystne turister. Jeg skal bo hos sjefstrommis Biram, lære så mye jeg orker av wollof trommer og wollof språk, har også lyst til å sette meg ned med en av de eldste i Njawara, snakke om kultur og historie. Gruer meg litt til sånne småting som å gå på do, eller bli dårlig, men ellers gleder jeg meg masse til noe som kan bli den beste, mest inntrykksfulle og lærerike perioden jeg har her nede.
Derfor hører dere ikke noe særlig fra meg på en måned. Hverken her, på mail eller på telefon, bare så dere vet det.

Klemmer fra Tijan

En kort tur innom hverdagen

2007-01-09T12:09:00.000Z

Da var det hverdag her i Gambia igjen, den består av at i en uke nå har alle avtaler blitt avlyst, og jeg har sitti hjemme og øvd kora, stappet norsk godteri, følt meg litt ubrukelig og ellers ikke stort, før i dag, hvor jeg både har et intervju, en trommetime og en deadline å kaste meg imellom, og nesten ikke tid til noen av delene. Det er Gambia i en nøtteskall. Og for de som tenker at, 3 ting på en dag, det er jo ikke stort, så må jeg fortelle det at i Gambia brude du aldri finne på å gjøre mer en 1 ting hver dag. Hvertfall aldri hvis planene involderer å møte forskjellige mennesker til forskjellige tidspunkt. Det blir bare krøll. Hvorfor? Det er ikke lett å sette fingeren på. Det dukker alltid noe uventet opp, men fellesnevneren tidsfølelse er dekkende.
Dette lærte jeg av hard erfaring i november-desember, vet ikke om dere husker at jeg skrev om at jeg hadde så lyst til å gjøre så mye mer enn å lære instrumenter. Jeg syklet rompa av meg rundt i hele området her, besøkte råd og organisasjoner, ble ikke noe som helst sammarbeid, jeg hadde jo instrumentaltime 2 timer hver dag, så jeg hadde jo ikke tid... Håper allikevel båndene jeg knyttet skal komme til nytte senere i oppholdet.

Nå er det jo heller ikke lenge til vi får besøk her i Gambien, i overimorgen kommer jazzklassen fra Sund, jeg har fått visse instrukser om hvem jeg skal plage mest av en viss bisse, men skal nok for det meste ta godt vare på de. Gleder meg fryktelig mye til å dra tilbake til Njawara igjen, der jeg var på besøk sammen med fjorårets jazzklasse. Når besøket vårt drar hjem skal jeg tilbake dit å bo der en måned, men det kommer jeg tilbake til senere.

Tijan Susso

Godt Nyttår!

2007-01-04T18:14:00.000Z

Da ble det jaggu nyttår i år også, og jeg har hatt en kjempefin juleferie sammen med familien. Selv uten juleribba klarte de å legge på meg de 5 ekstra kiloene man jo skal legge på seg i jula. De skal ha skryt for det. Nå er det en ting som ende litt surt i ferien allikevel. Tabaski er den aller største helligdagen her nede, og i fjor falt den på samme dag som nyttårsaften! Det skulle bli en stor festdag for alle muslimer og kristne og Jens og meg. Den foregår slik at om morgenen slakter man en geit, deler den opp og gir noen av delene til de som ikke har råd til geit selv, før man lager et festmåltid. Det viste ikke jeg og Jens. Vi trodde man spiste på kvelden. Så vi sov lenge, jeg flytta tilbake til leiligheten etter ferien og slappet av. Da moren til Jens, Jens og jeg møtte opp i finstasen i 6 tiden på kvelden var det hele over... Rakk i midlertidig nyttårsfeiringen med god margin, koste meg værre, så fyrverkeri, drakk øl og var på konsert med Pap Joof (en kjent senegalesisk popartist) til 5 om morgenen, var bare litt trist å spise bagett med egg og majones til middag på nyttårsaften. Uansett, ønsker alle hjemme og borte et fantastisk nytt og sprudlende år, gjør dette til et spesielt ett!

Nyttårsklemmer fra Christian

Dakar turen for å hente besøket vårt

2007-01-02T14:06:00.000Z

Det er klart det kriblet litt i magen da vi satte oss i Babou’s bil tidlig en tirsdags morgen. Det var første gang på 3 og en halv måned vi skulle bevege oss noe særlig utenfor en radius av 2 mil fra leiligheten. Fergeturen over til Barra gikk fint, etter at vi hadde vekslet Dalasi til CFA med en mann som sto på et hjørne på markedet og tok oss med inn i et smug. Allerede da vi kom over elva begynte vi å skjønne at å reise til Dakar kan ta tid. Der sto onkel politimann og skulle ha oss med på stasjonen for å sjekke igjennom bagasjen vår. Etterpå fulgte en tur i en stor trang buss med masse folk opp til grensa til Senegal. Fra grensa og opp til der taxier og busser sto parkert var det hest og kjerre i en og en halv kilometer.

Så kom finalen. For 45 kr fikk vi sitte på med en mellomstor og fin og trang buss de 30 milene det var igjen opp til Dakar. Setebredden her var beregnet for sånne som meg og Jens, problemet var at vi var de eneste med rumper av så små dimensjoner. Vi satt 5 i bredden omtrent som dette; big mama, Jens, big mama, Christian, big mama. Vi satt så godt fast at vi trengte ikke stolrygg for å si det sånn. Vi oppdaget etter hvert at vi var med på en valfart som var svært sammenlignbart med noe vi kjente fra før. Grensehandelen. Omtrent på samme tid der hjemme satt sikkert busslass på busslass med pensjonister på vei til svenskegrensa for å handle inn juleribba, hadde disse damene vært i Gambia for å handle inn til Tabaski. Jens fikk flere henvendelser om han ikke kunne ta med en sukkerkvote på 2 kilo. Etter langt og lengre enn langt var vi fremme. Klokken var halv 10, det var mørkt, og vi ble dumpet av langs en hovedvei utenfor Dakar. Ikke viste vi hvor vi var, ikke viste vi hvor vi skulle. Til vår glede smatt det frem et par tyske jenter imellom alle de store damene på bussen. De viste om et sted. Etter en taxi tur inn til sentrum og etter litt leting havnet vi hos en portugiser som leide ut noen enkle rom til en god pris helt nede i sentrum. På en restaurant rundt hjørnet fikk vi oss litt middag, og oppdaget til vår forbløffelse at i menyen sto det ”Hotdog de Norvege” lurer på hva det var den dag i dag.

Onsdagen gikk stort sett med til å nyte å være i en storby, vandre rundt mellom høye bygninger og titte inn igjennom butikkvinduer og kafeer. De mest siviliserte steder i Gambia er bare landsbyer i forhold til Dakar.
Vi rakk også å finne et hotell til våre kjære som vi ventet samme kveld.

Klokka 1 på natta 3 timer forsinket kom folka vi hadde ventet på så lenge. Bagasje var borte, inkludert alle julepresangene til Jens, men alle var like hele og like lykkelige allikevel.

Torsdag morgen brukte vi på å se litt av Dakar, og handle inn mistet bagasje, bli kjørt over av en taxi og miste en stortånegl, bli svært plaget av selgere, og spise lunsj, før Jens og jeg dro for å leie en drosje vi skulle ha til grensa. Vi endte opp med en sjåfør som ikke kunne engelsk og en unik dieseldrevet Peugeot 7-seter der 3 satt trangt og 4 komfortabelt, som nok hadde sett bedre dager.

På tross av svært stor skepsis fikk vi dytta inn alle som en og var klar for tur til den gambiske grensa. Vi så mange spennende trær og sandtyper langs veien som aldri tok slutt, i tillegg til en lastebil som hadde punktert...

Den gambiske grensa ble krysset av 7 reiselystene men slitne nordmenn først dagen etter. Grunnet dårlig tidsberegning nødlandet vi i Kao Lack en natt. En kort taxitur med en geit på taket, og en gutt som spøy i bilen skulle til før vi var ved ferga. Der møtte vi ytterligere flere mennesker og geiter.
Fredag ettermiddag tok vi alle inn på Leybato’s Hotel og var enige om at det hadde vært en fin tur.

Det må nevnes at de valgte å fly tilbake til Dakar...

Christian

God Jul Norge

2006-12-23T18:00:00.000Z

Da er alle familiemedlemmer trygt huset på mitt og Jens' stamsted Leybato's, etter en heller lang og strevsom tur fra Dakar. Vi spiser vakre solnedganger på stranda som drops, og lar sand mellom tærene og solbrent hud erstatte julestemninga. Jula kommer like fort neste år alikevel. Men ønsker alle der hjemme en fantastisk jul. Vi tar juleferie fra alle aktiviteter, og benytter anledningen til å oppleve Gambia fra et turistperspektiv. Har lyst til å oppdatere litt om hvordan det går med besøket vårt, men stresser ikke så mye med det, idet jeg regner med at besøkstallet kommer til å synke betydelig når sidens kjernebesøkende oppholder seg her i Gambia selv. Det kommer en avhandling med bilder fra en begivenhetsrik tur fra Dakar, og jeg regner med litt til også. Men uansett, ha en fantastisk bra jul i overflod av ribbefett og akevitt.

Store varme juleklemmer fra Christian

Youssou N'dour!

2006-12-18T14:41:00.000Z

Heftig heftig kult å oppleve selveste Youssou N'dour livekonsert i en svær park i den gambiske hovedstaden Banjul. Søndag feiret den gjenvalgte presidenten Jammeh seg selv med en gave til folket. Gratiskonsert med diverse artister, med Yous Ndour som hovedattraksjon. Det var mye mye folk og det var helt fantastisk liv.
Totalt sett var denne dagen en av de aller beste så langt i Gambia. Det startet med frokost sammen med Christian, deretter møtte vi et par venner av oss. Lamin, som var fredskorpser i Norge for to år siden. Og Joel, som er et musisk multitalent fra Uganda. For tiden besøker han musikkskolen til Lamin sin far. Vi har hengt litt med disse gutta, fantastiske fyrer begge to. Vi reiste sammen til hovedstaden, vandret litt rundt, så en fotballkamp og spiste god mat. Besøkte noen venner av Lamin, drakk ataya og så et trommeprogram på tv. Så var det tid for å rusle bort til parken for den store begivenheten. Vi kom tidsnok, konserten var annonsert til å begynne kl 16, men av erfaring valgte vi å ankomme plassen ca kl 20. Vi kom oss langt frem i køen, og da starten gikk løp vi i plog frem til scenen. Youssou kom på scenen ca 22.30 etter noen oppvarmingsartister som ikke helt klarte å få publikum skikkelig igang. Alle ventet liksom på sjefen sjøl, men det var ikke stilt heller for å si det sånn. Yous tok oss med storm, og hadde det vært tak på plassen hadde det gått rett til himmels av trøkket.

Jens J.S. Gjønnes

Slapp og fin uke!

2006-12-14T14:11:00.000Z

Mandag 18.des tar jeg ferie. Kommer ikke til å være på treningene, men klarer ikke holde meg vekk fra kampene. Dessuten er det mye som skjer nå, viktige saker på dagsorden. Må nok i noen møter også gitt. Blir en slags halvferiesak. Reiser til Dakar/Senegal sammen med Christian 18.des. Der plukker vi opp litt familie fra Norge og bringer de ned til vårt hjem i Gambia. De blir her i jula, men reiser forhåpentligvis tilbake til Norge før nyttår :)
Forresten så er mobiltelefonen min stjålet, det er kjipt men litt godt også. Siste uken har jeg slappet av bra. Har jobbet vanlig norsk arbeidsuke ca 37,5 timer(inkludert reisetid), kun med fotball. Har ikke brydd meg det døyt om å besøke organisasjoner, lære språk, blogge, skrive mailer, jobbe med etterarbeid, ta bilder etc etc etter Malaria`n. Såvidt giddi å dratt skrotten min til kontoret av og til for strengt nødvendige saker. Sakte men sikkert kommer bloggene hyppigere, jeg vurderer å skrive noen mailer også. (Jeg vet jeg burde :) Men dere skal vite at selv om jeg ikke gir så mye lyd fra meg, tenker jeg på familien og vennene mine hver eneste dag. Hver eneste dag. Christian og jeg har fått mye mer tid sammen nå som jeg har trappet ned arbeidet. Jeg har sovet til ca klokka 10. Forlatt leiligheten ca 14. Men da har jeg allerede rukket frokost, dusj, flere kopper kaffe, hørt på masse fuglekvitter, fundert en stund, lunsj, litt musikk, snakka litt med Christian og nabo`n og sånn, ja en hel masse ting faktisk. Etter trening har det blitt middag, har ikke giddi å laget den selv engang. Ca 50 kroner for full middag på restaurant. Av og til drikke litt vin, prate med naboen og Christian. Drikke ataya, spise frukt, få besøk av noen venner og så legge seg før 12. Bortsett fra på søndag da. Da dro vi på by`n. På vei hjem fra by`n kjøpte jeg kebab av en drit full senegaleser som hadde en ekte Gategrill. Hjemme ca 04.00.

Jankuba Sarr

Litt fotballnerding...

2006-12-14T13:55:00.000Z

Siden min forrige post her på bloggen har det skjedd litt av hvert. Vi (Lamin United/bylaget) spilte uavgjort og kom dermed ikke til semi`n.Vi (Sateba United) spilte første match i district tournament med resultat 0-0. Jeg kan ikke fordra målløse kamper, kampen var god og underholdene, men jeg vil ha tre poeng. 3 111 tres njeti, ikke ett poeng. Selv ikke på bortebane, angrep er det beste forsvar. Uff jeg er så forbanna, blant annet fordi jeg gjorde en idiotisk feil. Jeg valgte feil midtstopper til denne kampen, og i fotball blir det følgefeil. Og som i praksis førte til at vi spilte 5-1-4 istenefor 3-4-3 som vi skal når vi angriper. Her er det masse detaljer i spillestil og spillesystem som ikke kommer på trykk, og jeg skal ikke nerde så veldig rundt dette her. Avslutter med å si at vi var fullstendig i ubalanse hele første omgang. Andre omgang var mycket betre, men spissene sløste med sjansene og våre sentrale midtbanespillere var knust av all den unødvendige løpingen de første 45min. 0-0 latterlig.

Jens Gjønnes

Koraen min!

2006-12-13T17:32:00.000Z

Da var den ferdig, ca kl 13 i dag, etter nærmere en måneds ventetid var den klar.
Det tar egentlig 2 dager og lage en kora, men vi lagde litt og litt hver gang jeg hadde time med læreren min. Etter 3 timers hovedstemming var den altså ferdig. Når det kommer til at jeg en gang lovte å fortelle hvordan vi laget koraen min så må jeg skuffe med å si at det vil jeg ikke gjøre. Kunsten å lage kora har lenge hørt til jalifamilien som en hemmelighet, og gjør til en hvis grad det ennå. Læreren min fortalte meg at i gamledager så gjemte de seg langt inni skogen når de skulle lage et instrument. Derfor har jeg ikke lyst til å legge ut de greiene på internett.

Skulle vi fulgt jali tradisjonen fult ut hadde jeg også vært nødt til å kjøpe en ku vi kunne ha slakta i kveld og holdt fest nå som jeg har fått min første kora! Men det gjorde jeg ikke da...
Jeg kan allivel fortelle hva koraen er laget av.
Kassa er av noe som heter calabas, en svært brukt dings her i Gambia. Den kan lettest beskrives som en halvkule av solid treverk, sånn jeg forsto på forklaringen dyrker de calabas, så vokser de liksom opp av jorden på en eller annen måte. Rundt calabasen er det spent et kuskinn, og båndene som brukes til å holde og stemme strengene er også flettet av kuskinn. I dag brukes nylon strenger, fiskesnører med forskjellig tykkelse, i gamledager brukte de sener fra kua. Nyt bildene av det fantastiske instrumentet mitt, legg spesielt merke til navnet mitt "ingravert" med vakre glinsende spiker, og klikk på overskriften til posten for å få en ide av hvordan den høres ut.

Jali Tijan Susso

Tubaen min

2006-12-11T13:24:00.000Z

Ja så skal den få en egen post, selv om den ikke har fått så mye annen oppmerksomhet i det siste. Da jeg tok avgjørelsen på å ha med meg tubaen ned var det med tanke på kulturutveksling på høyt nivå. Gleda meg til å se ansiktene til de som aldri hadde sett en tuba før. Men allerede da så jeg utfordringene i forhold til hvor mange situasjoner som kunne oppstå der jeg kunne børste støv og ta med mitt gyllne monster. Da jeg kom ned hit bestemte jeg meg for å fokusere på de nye instrumentene jeg ville lære meg, det burde være en fordel å kjenne gambisk musikk på dens egne premisser før man kommer med sitt eget instrument og skal fusjonere. Og det er vel her jeg står den dag i dag. Etter en 3 måneders lang og hard kamp har døra inn til wolloftrommeverdenen åpnet seg på gløtt for meg (stemmer det, uansett hva jeg har sagt før), og jeg har ennå ikke en egen kora jeg kan øve på hjemme. Allikevel begynner leppene mine nå å verke av forventninger til hva som en dag skal komme. Det ble i midlertidig ikke denne måneden heller. Alagie og jeg fant ikke frem til en plan som passet før foreldrene mine kommer på besøk. Men nå har jeg ombestemt meg litt i forhold til hvordan jeg har lyst til å gå frem i min fusjonering av tuba og Gambia. Jeg har lyst til å lage et mer type fast band, kanskje sammen med noen venner rundt min egen alder, tenker da spesielt på noen xFK’s, og øve endel og kanskje prøve og skaffe noen gigs og sånn. Det hadde vært morro. Men slik planen min ser ut nå har jeg ikke noe særlig tid til å starte opp noe sånt før mars, så vi får se da...

Ti

Bilder fra hverdagslivet

2006-12-07T15:51:00.000Z

Jadda, takk for tilbakemeldinger, det har ikke kommet så mange som kommentarer, men mer på mail og det er jo greit nok.
Det meste går jo på at vi ikke poster nok, og at vi ikke har nok bilder fra hverdagslivet.

Grunnen til at jeg ikke skriver så ofte lenger tror jeg er en blanding av at jeg har mer enn nok å gjøre, og at det kanskje ikke er så mye å skrive om lenger. Etter å ha vært her i 3 måneder nå så begynner ting å stabilisere seg såppas mye, og så strømmer kanskje ikke inntrykkene like mye på som før, og formidlerlysten dempes deretter.
Grunnen til at vi ikke har lagt ut så mange bilder er at vi har vært fryktelig dårlige til å ta bilder i det siste.

Men jeg lette igjennom arkivene, og fant noen bilder fra hverdagslivet vår alikevel, må si at disse er på linje med de fleste bildene vi har tatt i det siste, litt flaut... Først fra en tur på stranda (hehe, for et hverdagsliv..) og så fra den første vinkvelden vår hjemme, og til sist et bilde av den nye koraen min som kanskje blir ferdig på lørdag, hipp hurra!

Klem Tijan

Back on track!

2006-12-02T12:32:00.000Z

Vil bare informere om at jeg er 100% frisk. Malariaparasittene slapp taket tirsdag 28.november, idag bobler jeg over av krefter. Var tilbake i arbeid onsdag etter snaue to uker med behandling, hvorav en uke var medisinering. Jeg har blitt pleiet godt, og jeg har faktisk fått gjort unna endel nyttig mens det hele pågikk. Blant annet har jeg lært mer wollofspråk siste måneden enn på de to første månedene tilsammen. Så mye positivt kom ut av det, men jeg anbefaler ikke Malaria akkurat :) Fikk ikke vært med lagene på treningsfeltet eller på kamper nevnte periode. Savna det veldig, men jeg fikk gjort endel planlegging og papirarbeid isteden. Sateba United er midt i en lengre treningsperiode nå, før det braker løs i Western Division (fylke) tournament. Deretter er det rett på kvalifiseringen til 2.div. Lamin United (town team) er underveis i cupen, vi må vinne idag for å gå til semifinale. Gikk noen rykter om at noen av våre spillere ble tatt ut på lanslaget. Det som er bekreftet er at en av våre forsvarere er ute av landslaget, mens keeperen vår ble tatt ut på U-23 landslaget. Har vært i et interessant møte med "Secretary General of The Gambian Footballassosiation", assisternede trener for U-20 landslaget og en av landets FIFA dommere (som også er en slags leder for Western Division Football District). Disse tre personene + vi som styrer med Sateba United diskuterte litt rundt framtida. Det handlet mest om utviklingen av S.U. og fotballmiljøet i byen Lamin. Nok for idag, jeg må gå, vi har en kamp å vinne.

Jens Gjønnes

Trommer, tradisjon og religion

2006-12-01T15:25:00.000Z

Det andre reisebrevet mitt til Zoom avdelinga i Romerikes Blad er publisert og som sist kan du lese det hvis du klikker på overskriften til denne posten!

Spaltist Tijan Susso

Spørreposten

2006-12-01T15:23:00.000Z

Nå har vi bikka 1000 besøk (helt fantastisk vettu) her på gambialivet.blogspot.com men i det siste har det vært en elendig respons fra folk som har vært innom. Har ikke fått en eneste komentar de 2-3 siste ukene tror jeg. Så jeg syns det er på tide å bli litt mer interaktive. Har du noen spørsmål du lurer på om noe vi har skrevet, noe vi burde skrevet post om, spørsmål om Gambia eller spørsmål om hvordan livet forløper seg for 2 stakars nordmenn i Utlandet, ja så spør da vel! Legg igjen et spørsmål som kommentar og vi vil svare så fort vi har mulighet.

PS. vi må godkjenne alle kommentarer før de blir publisert, så ikke fortvil hvis ikke din kommentar synes på sida med en gang.

Jali Tijan Susso

2006-11-27T23:18:00.000Z

Jeg har fått meg nytt navn.
Det kom i sammenheng med at vi endelig har begynt å lage koraen min. Dvs. læreren min og broren hans lager kora mens jeg ser på. Hvordan den prossessen går for seg kommer jeg tilbake til senere, når jeg har noen bilder å ilustrere med.
Tijan er jo det samme navnet jeg alltid har hatt, et navn min kjære gambiske venn Dawda ga meg i Norge. Men i tillegg kom etternavnet Susso, som er en av de 4 tradisjonelle Mandinka musikkfamiliene her i Gambia, Jali betyr en fyr som spiller kora og synger. Tidligere hadde de en rolle som historiefortellere, underholdere, nyhetsformidlere, lærere osv. da de reiste fra landsby til landsby med koraen sin og sang sanger, om hva som var nytt der de kom fra, og om gamle historier. Hittil har jeg lært en håndfull fantastiske sanger jeg gleder meg til å ta med til Norge og synge for kjente og ukjente.

Ti

Godt tatt vare på, men flytter likevel!

2006-11-22T16:05:00.000Z

Vår sjef, kamerat og far Babou ringte og foreslo at jeg skulle flytte inn hos dem mens jeg er syk. Vi er alltid velkomne der. ”This is your first home in The Gambia you know” sier de ofte. Det er stas.
Christian tar godt vare på meg i leiligheten vår, men han kan dessverre ikke konkurrere med plassen jeg skal til. Babo synes ikke jeg skulle være alene, og meddelte at jentene hans kom til å passe godt på meg. Med det mener han kona dvs. min gambiske mor, hushjelpen og de fire døtrene. Det er ikke kjipt. Dessuten har de strøm og innlagt vann som funker. Og huset ligger i et strøk uten hissig biltrafikk ti meter fra vinduet. Gleder meg, og slår til uten tvil. Der kan jeg virkelig slappe av.

Jens

Giftig onsdag...

2006-11-22T16:03:00.000Z

Klokka er 0021. Sitter her på madrassen min i stua som jeg har blitt litt for godt kjent med de siste dagene. Har stort sett ligget her siden torsdag ettermiddag. Fredag var jeg som nevnt på MRC, det korrekte, fulle og hele navnet er Medical Research Council. MRC har godt rykte. Vi stoler på MRC, eller gjør vi det...?
Formen ble som nevnt bedre utover dagene, likevel forlot jeg ikke vatret posisjon før mandag. Dette til fordel for nybestilt legetime hos Lamtoro Medical Center, anbefalt av folk med lokalkunnskap.
Dere skjønner det at ryggmargsfølelsen min stolte ikke helt på MRC. Og med god grunn. Satt akkurat å studerte de fire sorter piller LMC gav meg, skulle egentlig tatt de for tjuefem minutter siden. Hver sjette time i en uke fremover skal jeg ta en håndfull kjemikalier som dreper Malariaparasitter, så er jeg frisk igjen. Malaria er nemlig endelig påvist.
Nå er det tjueseks minutter siden jeg skulle tatt pillene mine, jeg skal ta de straks jeg er ferdig med sutringa. Dere lesere blir dessverre ofrene. Jeg bruker bloggen, ja jeg vet ikke helt til hva, men jeg bare skriver.
Kroppen gir meg signaler som får munnen til å vri seg vekk fra hånden med piller i. Det er vanskelig å svelge. Grunnen er at medisinen er pokker ta rein gift, men den er nødvendig. Så jeg tar den, ikke noe tvil om det. Men følelsen som brer seg i kroppen ca tretti minutter etter inntak, kan jeg best sammenligne med følelsen etter hoggormbittet i fjor sommer. Må forresten si jeg synes behandlingen er langt verre enn selve sykdommen.
Har hatt Malaria før, Tanzania 1988/89, mener å huske det stod langt verre til da. Så dette er ”piece of cake”. En uke går svært fort, og vips er jeg tilbake i arbeidet igjen. Dere skal forresten vite at humøret er høyt på skalaen, sur er man ikke på tur.

Jens

På oppløpsiden!

2006-11-22T15:58:00.000Z

En travel ettermiddag sykkelen var sliten, og jeg frisk og rask speidet etter bustaxi til en helt annen by enn den jeg var i. Alle andre prøvde også å kapre transport, så jeg klinte til. Tenkte utenfor boksen på et vis. Det var rushtrafikk i løpetempo, jeg klarer det tenkte jeg. Satt på sprang, litt sikk sakk, en to tre og hopp! Fikk akkurat som planlagt tak i lemmen bak på lasteplanet, heiste meg opp, og på veien var jeg. Det var endel skuelystne langs veien for å formulere det slik. Der jeg etter beste evne prøvde unngå å snuble i biler eller hva det var, siktende på nummerskiltet, hørte jeg bruset. Det var som oppløpsiden på 4x10km stafetten på Lillehammer i 94. Jeg var der, likeledes var jeg nå. Bare denne gangen var det jeg som halset mot målet med folk heiende på hver side. I mål ble jeg bare pent nødt til å strekke armene i været i triumf. Og selvsagt vinke til publikum.
Skulle ønske jeg kunne telepatere til dere, utrykkene i ansiktene til de som allerede var på lasteplanet. De hørte bruset, men så meg ikke før trynet mitt tittet over kanten. Det er ikke mange hvitinger her, og jeg garanterer at ingen tok i bruk så mye fantasi at de forespeilet hva som var i ferd med å skje. Uforglemmelige fantastiske uttrykk!

Jens

Tell fingrene mine!

2006-11-22T15:50:00.000Z

Satt å slappet av på en lokal restaurant å fordypet meg i hovedfaget mitt. Kampen var spennende, men det var en sørpe full fyr som akkurat da skulle være så sabla kamerat. Høflig forkynte jeg at jeg ville se fotball i dag. Han ga seg aldeles ikke, la oss si han insisterte. Men han lovet å la meg være på en betingelse. Nemlig å telle fingrene hans. Greit, greit, greit ytret min munn, men med demonstrativ kroppsholdning. Jeg mener å ha vært borti den leken før. Da jeg var knøtt, fant farfar det underholdene å be meg telle de ni fingrene hans. Ikke rart. Var sikker på han lurte meg på et hvis, jeg skjønte bare ikke helt hvordan. Saga tok forresten finger`n til gamlefar. Jeg talte elleve fingre på denne karen. Han vant min fulle oppmerksomhet. Elleve uavhengige, fullstendige, og friske fingre. Jeg sverger på at jeg bare hadde drukket en øl. You can call me six-finger sa han stolt.

Jens

Jordnøtter...

2006-11-22T15:46:00.000Z

Gerte er wollof, og det bør man lære seg med en gang. Gerte er å finne nesten hvor du enn snur deg. Gambias største eksportvare sammen med fisk. Turismen i landet har etter hvert begynt å ta seg opp, og da er vel de største inntektskildene nevnt. Og de er forresten ikke særlig store. På folkemunne sies det at man kan overleve på en gerte om dagen, bare man er rolig i skyggen...

Jens

Rastaministeren!

2006-11-22T15:40:00.000Z

Dette var en kar Christian og jeg møtte ganske tidlig i oppholdet. Vi var på stranda en søndag og nøt solsengene og livet generelt. Noen karer spilte fotball nede i vannkanten. Dette var midt i ramadan, de fasta, men likevel beina de rundt å svetta i sola. Jeg kunne ikke dy meg, og rusla ned å joina dem. Jeg holdt ikke ut særlig lenge, klokka var rundt tolv og varmen var kvelende. Omsider la de ballen dø de også.
Vi ble sittende å prate med kara utover kvelden. Jeg var fascinert over aktivitetsnivået deres. De verken spiser eller drikker under fastinga, og jeg var skeptisk til så mye trening under grillen. Pøh, når du trener gjør det ikke så vondt å være sulten, smalt det fra han. Vi diskuterte mange temaer den kvelden, spesielt politikk. Han hadde sine meninger, og planen var å bli minister. Han var dønn seriøs og hadde prioriteringene sine i orden. Han snakket varmt om utviklingen av landet. På en helt annen måte en sludderet presidenten kommer med. Han talte det jeg kaller en diktator midt imot. Det er det ikke altfor mange som tør gjøre her. Kunne jeg stemt, hadde jeg helt klart stemt på rastaministeren istedenfor presidenten. Et langt bedre alternativ som statsleder enn den nåværende. Go rastaboy!

Jens

Binta og Lamin!

2006-11-22T15:34:00.000Z

Våre kjære venner stråler om kapp med sola! Etter endel vanskeligheter med å spore de opp, har jeg nå endelig møtt de. Begge babler i vei på norsk, de ler mye som jeg husker de gjorde. De har vokst, men var lett gjenkjennelige ja. De er seg selv like, og det var sterkt å møte de. Det er så kult! Jeg hadde håp, men ingen anelse om at jeg skulle se de igjen da vi tok farvel ved klokketårnet i gårdsplassen på Sund våren 2005. Men her er vi nå da, høsten 2006 i byen Bakau i Gambia. Skal hilse så mye til kjente og kjære!
Binta og Lamin var fredskorpsere da, jeg er det nå. Dette er også en hyllest til Sund folkehøgskole, Fredskorpset og ECCO International som arrangerer utvekslingsprogrammene. Takk skal dere jaggu ha.

Jens

Bakgårdsrotta Rasmus

2006-11-21T14:26:00.000Z

Det var ikke lenge etter at vi kom hit til Gambia vi stiftet bekjentskap med bakgårdsrotta vår. Jeg har vel nevnt han i en sammenheng tidligere, men jeg syns han fortjener en egen post. Nå er det vel riktigere å prate om Rasmus i fortid. Han døde nemlig i dag.
Det startet i går kveld da vi hang ute med naboene våre og drakk Ataya og stotra frem fraser på wollof, noe vi gjør rett som det er, da Rasmus løp over tunet. Var faktisk første gang jeg så hele rotta på en gang og han var ganske stor. Nabokona spurte om jeg hadde spist rotte før, jeg fnøs og sa at nei det har jeg da ikke. Nei, for hun kunne nemlig fortelle meg at det er kjempegodt. Jasså sier jeg, det hadde jeg ikke trodd, og mer prata vi ikke om den saken...
Da jeg kom gjennom porten etter å ha vært på trommeprogram sånn i 8-9 tiden søndagskveld roper Mariama, naboens 2. kone, ”kai leka rer” kom og spis middag. Tror du ikke de hadde tatt Rasmus du a. På fatet lå’n (se bildet). (kamera klarte ikke fokusere i mørket...)
Jeg spiste jeg! Innmari godt!

Tijan

Malaria....? Niks!

2006-11-17T19:48:00.000Z

Det var da enda godt at jeg ikke hadde Malaria. Var gjennom en ommfattende helsesjekk, det er saann de gjoer det paa MRC. Ingenting alvorlig med meg, snarere tvert imot. Influensa kalles denne sykdommen (!) En uke med hvile ble anbefalt, og det taes til etterretning. Takk, takk. Forresten saa er jeg 183cm hoey, 83kg dvs matchvekt, har god balanse og sunn gange. Det er kjekt aa vite.

Christian er forresten favorittsykepleieren min :)

Jens i vater, men med stigende formkurve!

Mamma og farmor, ikke les dette... :)

2006-11-17T19:33:00.000Z

Det er ikke til aa stikke under en stol at jeg har hanglet litt innimellom. Vil bare avkrefte at jeg har vaert mye syk som Christian skriver. Mye sliten, er ordene jeg vil bruke. Ganske enkelt har jeg som tidligere skrevet i bloggen som het helsa.. vaert slaatt ut av feber hver 14.dag. Idag 16.november maatte jeg imidlertid ned i knestaaende, for saa aa flate ut paa ryggen. Feberen pumpet kvikksoelvet i tempen til nye hoeyder, og sykehuset var det eneste rette. MRC Medical Research Center, beste i Gambia. Har avtale der klokken 0800 i morgen tidlig. Regner med de paaviser Malaria. Det er ikke bare magefoelelsen, jeg kjenner det i ryggmargen. Det verste er at jeg haaper litt paa det, for da kan jeg ta en liten pause fra hele skitten liksom. Da kan jeg si: Jeg har Malaria, ikke pes meg akkurat naa. Er det bare en filleting, laerer jeg desto mer om min egen kapasitet. En stk. hvil takk!

Jens

Toeff i trynet, mo i knaerne... Skrevet ca 10.nov

2006-11-17T18:26:00.001Z

Blogger i bolker. Det blir saann naar man er travel, og elektrisiteten er uberegneligheten selv. Siden sist har det skjedd ikke saa rent lite. Blant annet har jeg blitt hovedtrener for Sateba United. Sateba United har blitt valgt ut til aa representere "kommunen" Kombo North i en turnering som avgjoer hvem som er sjef i denne landsdelen. Delen heter Western Division. Western Division er den mest folkerike av i alt fem landsdeler. Skal ogsaa nevnes at Gambia er et lite land. SU er ogsaa klar for kvalifisering til nest hoeyeste divisjon. Gaar vi gjennom, maa vi profesjonalisere driften av klubben betydelig. Vi jobber hardt paa mange fronter. Den economiske kabalen er tornen i oyet, alt annet ser ut til aa vaere paa plass ved sesongstart. Uvurdelig laering for meg aa vaere involvert i hele prosessen. Har faatt mer tillit enn jeg synes jeg fortjener, og det hele er litt uvirkelig. Har ogsaa blitt plukket ut til aa vaere assistenttrener for et sammensatt bylag som skal konkurere mot andre byer i hele Gambia. Dette er en turnering som gaar over noen uker. Dette er altsaa et kortere forbigaaende engasjenent. Det kan jo fort mitt andre engasjement ogsaa bli, hvis resultatene uteblir :) Min stoerste stoettespiller Christian Bull nevnte noe om at jeg tar utfordringen paa strake armer. Han nevnte derimot ikke at jeg skjelver i knaerne. Maa aerlig innroemme at jeg noen ganger er naer ved aa kaste opp av presset. Snakker ikke bare om laget, men hele prosjektet, ja hele oppholdet. Av og til nummen i kroppen og soevnloes om natta. Svett og kvalm, og sommerfuglene i magen flakser saa kraftig at jeg letter fra bakken i angst, hvor jeg lurer paa om jeg takler alt sammen. Paa den annen side, med god hjelp fra de rundt meg, aa roe nerva saann noenlunde. Har det bra, har det toeft, ville ikke vaert foruten. Dette vokser jeg paa. At jeg bruker saa mye tid paa seniorlaget var ikke meningen til aa begynne med, det bare ble saann. Etterhvert vil jeg jobbe med junioravdelingen, men det vil gjoere mye for hele byen aa etablere et lag i nest hoyeste divisjon. Det blir isaafall foerste gang et lag fra Lamin gjoer nettopp det. Veien blir veldig toeff, det er sikkert. Arbeidsmengden de siste ukene har vaert i meste laget. Mer enn 50 timer i uka har gaatt med, inkludert reisetid paa sykkel i ekvatorsola. Helt noedvendig at jeg reduserer og balanserer min involvering i fotball. Den prosessen begynner jeg paa naa. Jeg har mye annet jeg maa gjoere. Saa faar jeg finne meg i at, aa gjoere alt jeg ville ha gjort, blant annet laere noe wolloftromming, blir droppet. Eplet er bittelitt surt, men jeg tenker paa pose og sekk, og da er det enklere aa svelge. Jeg gir imidlertid ikke opp wollofspraaket, det gaar ujevnt sakte men sikkert fremover. Jeg tar utfordringene, men strake armer er vel tatt i av Christian. Jeg vil takke ham for all stoette, hjelp og oppmuntring. Det betyr enormt mye at han er her. Han lytter, han forstaar og han gir gode raad. Hadde vaert sjanseloes uten.

Jens

Jens er syk

2006-11-17T14:56:00.000Z

Sitter naa paa internettkafe ikke langt fra leiligheten vaar. Kontoret har ikke internett om dagen, saa derfor faar jeg ikke brukt min egen maskin.

Jens ligger rett ut paa en madrass hjemme i stua og har tidenes skallebank, feber og vondt i oevrige kroppsdeler. Som han sa til legene paa sykehuset i dag, har han vondt i alt bortsett fra de mest private delene... Godt er jo det....
Legene kunne konstant at han ikke hadde malaria, noe vi trodde var svaert sannsynlig etter som han hatt gjevnlige feberkuler de siste ukene. De kunne derimot ikke fortelle han hva som var galt, de trodde han hadde en form for infeksjon etter svar paa noen blodproever. Saa naa faar vi bare vente aa se hva som kommer da. For alle som er bekymret der hjemme lover jeg aa pleie han etter beste evne. Men dette er jo noe han har holdt paa med den siste maaneden, hvor det har vaert opp og ned fra dag til dag og uke til uke. Saa vi faar haape kroppen hans kjemper finaleslaget mot basillene denne helga her, saann at en lang og slitsom periode med mye sykdom paa Jens endelig kan ta slutt.

Tijan

Gratulerer Christian -takk

2006-11-13T16:31:00.000Z

At jeg føler fredskorpsoppholdet mitt her i Gambia virkelig har begynt nå, og at jeg nå etter å ha fomlet meg til rette i ett nytt land, kan ta fatt på alt jeg hadde ambisjoner om å gjøre har ført til at bloggen, har blitt/kommer til å bli nedprioritert. Om jeg har desto mer å skrive om har jeg hatt mindre tid til å få somlet meg til kontoret. Hjelper heller ikke så mye at strøm og internett er luksus vare om dagen.
Jeg skal selvfølgelig prøve å oppdatere så ofte som mulig. Men her er en liten oppsamling av de siste begivenhetene jeg har hatt lyst til å skrive om.

Viktigste først: Jeg har sett apekatter! Den 5. Oktober, etter til sammen nesten 3 måneder i Gambia (inkl. studieturen), så jeg 5-6 apekatter da jeg og Jens tok vår faste søndagstur til stranda. Utrolig stas!! Hadde selvfølgelig ikke med meg kamera. Var også en bitteliten demper på stemninga at den stranda grenser til ett naturreservat med masse apekatter...

Jeg har hatt colamøtet mitt. Er delevis fornøyd med det. Med en gang jeg kom inn på kontoret kunne han fyren jeg hadde hatt kontakt med fortelle meg at African Comission on Peoples and Humans Right (ACPHR) ikke på noen måte samarbeidet med Coca Cola. De hadde arrangert marsj for menneskerettigheter, og kjøpt brus til alle som var tørste da de var ferdig. Men hvis jeg hadde en sak der Coca Cola brøt menneskerettigheter i Afrika kunne jeg gjerne melde den inn, så kunne de etterforske den. De er nemlig ett etterforskningsorgan i AU (African Union).
Eeeeh, tja, jeg hadde forbredt meg på å måtte argumentere for og viste til eksempler på hvor Cola brøt menneskerettigheter. Jeg dro opp en artikkel fra sekken hvor det sto at nigerianske fiskere hadde anmeldt Coca Cola for å forurense fiskeelva deres. Og sa jeg ikke viste om dette angikk deres felt (det var det eneste jeg fant på Coca Cola i Afrika). Han sa han skulle se på saken, men skulle de etterforske den måtte jeg annmelde Coca Cola personlig. Jeg prøvde også forsiktig å ymte frempå om de ikke kunne ha drukket noe annet? Og de sa at jo de drakk andre drikker også, ikke bare cola, men han skjønte jeg ble skremt da fryseboksene hadde Coca Cola logo...
Jeg kom aldri til det spørsmålet om han syns det var usolidarisk og drikke Cola når folk på andre kontinenter kjemper sine menneskerettighetskamper mot de. Noe som irriterer meg nå i ettertid. Nå vet jeg hvertfall hvor jeg skal gå hvis jeg ser menneskerettigheter bli brutt!

Jens og jeg har vært på besøk hos en norskfinansiert skole her i nærheten, det var en spennende opplevelse. Plutselig satt vi mellom masse nordmenn og så på små barn som fremførte godt innøvde sanger og rim mens hvitingene satt å prøvde å klappe i takt... ikke lett! Men de hadde noen skikkelig fine ting på gang da. Skole med 500 elever støttet av norske faddere. De hadde også arrangert workshop på skolen for barnas mødre om omskjæring av kvinner. Et svært nedhysjet tema. Jeg skal prøve å komme i kontakt med en organisasjon som jobber med det her nede.

Jeg har også vært i kontakt med en organisasjon som heter National Youth Council som er en paraplyorganisasjon for alle som jobber for og med ungdom her nede. Jeg håper de kan hjelpe meg med i komme i kontakt med engasjerte gambiske ungdom.
Ungdom i Gambia defineres forresten som aldersgruppen 13-30 år (!)

Ennå har jeg folk og kontakte og steder jeg har planer om å besøke så det var litt om hvordan arbeidet går her nede. Har ikke så mye tid til hjemmelengsel lenger heller.
Men dere er jo der i bevistheten min da. Send meg gjerne mail og fortell hvordan det går den som føler for det!

Klemmer fra Tijan

Morsom reklame

2006-11-08T17:22:00.000Z

Ja, ikke lenge etter Håvars oppfordring, syklet jeg i går forbi et ganske så festlig skilt langs veien. Se på det her:

Kjempe personlig post...

2006-11-08T17:17:00.000Z

Da var den her... Jeg har ventet på den lenge, og nesten begynt å tro jeg slapp unna. Jeg merket den ikke så lett, den smøg seg innpå som en katt en mørk natt. Det tok noen dager, det var en prosess før jeg skjønte hva som foregikk. Hjemmelengselen har kommet over meg. Ingen heftige gråtende netter, bare et savn, en følelse av at noe mangler. Et savn etter hjemmelaget pizza. Etter å putte snø i nakken til lillebror. Etter å ha på seg tjukk ullfrakk og skjerf og lue og votter. Etter å ha alle de gode vennene mine rundt meg, etter en god fest med venner som kjenner meg og som jeg stoler på. Det hele startet så vidt med mange koselige mailer hjemmefra. Så tikket det inn et par meldinger på mobilen om snøfall (aldri, hadde jeg trodd dette ville være en utløsende faktor til hjemmelengsel), så fulgte en telefonsamtale med Ane, og så en med lillebror og mamma. Men begeret rant over nå i helga da jeg og Jens kjøpte oss en flaske rødvin. Dette hadde vi prata om lenge, og for første gang siden vi ankom Gambia skulle vi kose oss med vin. Og like sikkert som at rødvinssmaken i munnen var en etterlengtet opplevelse, dukket det opp assosiasjoner til lange, dype og lattermilde vinnetter, koselige fester og varme venner. Plutselig for første gang (på ordentlig) her i Gambia satt jeg og Jens og mimra om felles kjente og ukjente, om sundsand og glade dager på forbredelsesuker osv. Det var jo virkelig på tide, samtidig som det var å oppdage en blåveis du har fått uten å ha lagt merke til det.
Så alle dere som føler dere truffet nå, (pluss endel flere); jeg savner dere masse! Og jeg bruker (dessverre) nå det overskuddet jeg har fått samlet opp igjennom ved få hodet over vannet her i Gambia til å tenke på hvordan dere har det der hjemme og av og til skulle jeg til og med ønske jeg kunne fryse litt sammen med dere. Men dette har jeg vært forbredt på, så jeg klarer meg fint.
Glad i dere alle sammen! Ikke frys, sett på varme klær, og ikke drikk dere i hjel på kakao eller no. Jeg skal nyte neste høst med kalde mørke netter med dere. Og (atter) en gang skal vi dele en flaske rødvin og tenne stearinlys og høre høstvinden suse utenfor tykke vegger av tre. Vi skal snakke om livet, om verden og om andre ting det er fint å snakke om.

Christian

En kort historie jeg må fortelle

2006-11-06T18:56:00.000Z

Her for et par uker siden skjedde det meg noe merkelig. Det skjedde da jeg var på tur rundt i bygda for å lete etter sted og bo for min kjære familie som kommer på besøk. Jeg satte meg på sykkelen og tråkka ned til den nærmeste stranda (ca 10 minutter). Jeg skulle tråle stranda for steder å overnatte, og sjekke priser. Da jeg sykla ganske fort i strandkanten kommer det en fyr løpende som roper etter meg. Forsåvidt ikke uvanlig, det er nok av folk som er mer enn hyppe på å slå ann en prat med en ”toubab”. Men hva denne mannen skrek etter meg er hva som gjør denne historien verdt å fortelle.

”Hey, toubab”
Det vanlige. Det hele har blitt en rutine for meg. Jeg snur meg og hilser, for å ikke være overlegen, men sykler med samme fart for å demonstrere at jeg har dårlig tid, og ikke kan stoppe opp å prate. Da må han heve stemmen ennå mer for å nå frem til meg, og jeg trodde først det var grunnen til at han hørtes så sint ut.
”You have to watch out for these females, they can give you AIDS, you know”. På en heller dårlig engelsk er det ganske morsomt sagt, han skjønner at turisten ser langt etter de fantastisk vakre gambiske jentene, samtidig som han minner meg på at jeg må bruke kondom for å være forsiktig liksom... Jeg ler, setter opp tommelen og snur meg for andre gang mot mannen. Jeg møter et ansikt som først og fremst er forfjamset og overrasket over min reaksjon. Men i dette ansiktet ser jeg også en enorm frustrasjon og en dyp sorg. Paff sykler jeg videre. Det tok meg 5 minutter å forstå hva som hadde hendt. Dette var den nærmeste stranda til Gambias offentlige sykehus.
Han hadde nettopp fått vite det...

Christian

Jeg og trekkfuglene

2006-11-04T14:44:00.000Z

Det er ikke lenger bare på denne bloggen jeg formidler mine følelser og opplevelser om fra Gambia. Romerikes Blads ungdomsavdeling Zoom har innført en reisespalte med ungdom fra Romerike, hvor man kan lese ett reisebrev i uka, og der tror jeg jeg kommer til å skrive hver 4. uke.
Vil du lese det første, klikker du på overskriften til den posten her!
Der kommer også Brita min kjære fredskorpspartner i India til å skrive hver måned. Innmari artig at vi fikk til detta ass....

Tijan

Fantastiske Jens

2006-10-31T18:54:00.000Z

Sateba United har nettopp gjort noen grep for å sikte mot å bli det første laget i byen Lamin som deltar i 2. divisjon. De har henta inn litt forsterkninger i nabobydelene, og de har oppgradert Jens til Head Coach. Noen hvisker om 1. Divisjon allerede, så mye tillitt har denne blonde, blåøyde nordmannen fått I løpet av 2 måneder. Og Jens tar utfordringen på strak arm, fullt klar over at forventningene bygger seg opp raskere enn ereksjonen til en paringsklar løshund. Man begynner å kjenne igjen systemet nå. Beinhardt knock out system som kvalifisering til divisjonell liga. Taper du en kamp er du ute. Så nå er det 3 spinkle uker hvor Jens må måle, tenke, teste og velge. De aller fleste av gutta er eldre enn Jens, og i går dukket det en U23 landslagsspiller opp på trening. Dette er på et svært høyt nivå i et fotballgambia spekket av lag og tallenter.
Jens er syk, men han drar på fotballmøte. Jens har ikke blitt frisk dagen etter, men som head coach må han møte opp på trening 6 dager i uka. Jens kommer akkurat fra trening og har lyst til å se fotballkamp på den lokale puben, men han må komme hit på kontoret og gi meg nøkkelen, for den har jeg glemt... Jens stiller alltid opp hvis jeg trenger noen.
Hadde jeg ikke hatt Jens her, veit jeg ikke hva jeg skulle ha gjort.
Tijan

Helsa...

2006-10-30T11:53:00.000Z

To måneder er gått, og ikke har jeg vært syk. Da snakker jeg om sengeliggende syk. Har jo blitt brutalisert av noen insekter og hatt en febernatt hver 14.dag. Et eller annet BRUTALT dyr/insekt driver å tatoverer brystet mitt. Har vært hos legen og han sier pytt pytt. Okei, pytt pytt jeg smører på kremen han gav meg. Den ser ut til å funke på følgende måte, den jager såret rundt. Der såret startet har det nå grodd, men har nå tilbakelagt ca 10cm på puppen min for svingende. (Kult mønster by the way, yeah!) Har hatt mistanke til mangoflua, men neida. Har hatt mistanke til guineaorm, men neida. Ingen veit, men jeg bekymrer meg ikke. Hadde maken på ankelen og magen, og de er nå ute av verden.
To måneder har som sagt gått uten å være sengeliggende syk, så kom dagen. I helga har jeg spydd, hodepine, vondt i alt og feberen sprengte tempe`n. Fredag kveld, lørdag og første del av søndag var jeg helt knust, og synes veldig synd på meg selv. Idag er jeg mye bedre, alt ser ut til å være over. Men etter endel oppfordringer og litt ettertanke tar jeg turen på sykehuset og tar en helsjekk. Jeg har egentlig ikke tid til sånt.

Jankuba

Kremt...

2006-10-29T14:30:00.000Z

Som jeg tidligere har skrevet på bloggen, så fikk jeg være med Bouba, trommelæreren min å spille på program etter Ramadan. Og som Jens bekreftet så gjorde jeg det... Men det som var greia da, som Jens ikke kan si NOEN ting om, er hvordan det gikk. Fordi han var ikke der... Jeg har selvfølgelig fortalt han hvordan det gikk, men jeg tror han skrev den posten om meg før det. Slik her gikk det til:

Glad til sinns og lett til bens tok jeg taxi til Banjul. Endelig var Ramadan over, endelig skulle jeg høre de fantastiske rytmene, se damene danse og jeg skulle få prøve selv. Som vanlig drar jeg først hjem til Bouba, og der sitter vi og drikker Ataya (som er en post for seg selv, kommer snart) og venter på de andre trommisene. Sammen går vi bort til gata vi er ønsket, her funker det sånn at en vert leier inn en trommegruppe til ønsket anledning, men gruppa setter seg i gata, og alle får komme, det gjeldres opp lys og høytalere til sangere og masse stoler. De begynner å spille, og setter en tromme i fanget mitt.

En vegg av lyd, høy lyd braker imot meg og jeg forstår ingen ting. De folka her har spilt hele livet sitt, jeg har ikke hørt wolloftrommer på en måned. Hvor er pulsen? Hvor er den spinkle enkle rytmen jeg har lært å spille? Når skal jeg starte? På tross av all forvirring klarer jeg å SE rytmen min blir spilt. I dette lydnivået kan jeg jo prøve tenker jeg, og slår løs. Samtlige i trommegruppe skjærer en grimase, og klarer så vidt å fortsette. Jeg stopper selvfølgelig. Nå skulle alle i trommegruppa (på en gang) vise meg en enklere rytme og spille (alle viste forskjellig) men så lenge jeg ikke fant pulsen var det å treffe rytmen som å skyte på blink i blinde. Ikke særlig mindre stressa ble jeg når det begynte å samle seg endel folk som gjorde seg klar til å danse, og etter få minutter var min trommeopptreden over. Lærte imidlertidig masse når jeg hørte på resten av programmet, så med intens øving og hyppig programbesøk fremover så skal jeg snart klare det. De har et fint ordspill for sammenhengen her nede, som jeg har fått masse cred. for å si på wollof. "ndanka ndanka, måj djapa gållå". Easy easy and you will catch the monkey...

Rytmiske hilsner fra Ti

Jankuba og gambiske husholdningsvarer: 5 liter majones!

2006-10-29T13:38:00.000Z

Etter snart 2 måneder her nede har jeg og Jens stadig latt oss imponere i gambiske supermarked og butikker. Det vi kjenner som "familiepakning" hjemme kan gi et svært godt bilde på gambisk husholdning. Du får nemlig kjøp alt i stooore kvantium, og vår fasinasjon for dette vil vi selvfølgelig dele med dere der hjemme. Ivrig som jeg er tvingte jeg syke Jens til å stille opp i 1. faste spalte på bloggen vår: "jens og gambiske husholdningsvarer"
her med Majones (som forøvrig er vår)
Mills gå og legg deg!

Nr 2

2006-10-27T21:07:00.000Z

Nevnte at det var endel utfordringer å trene dette laget. Skal ikke gå for detaljert inn på det, bare litt. Som tidligere skrevet ankom jeg Sateba og ble presentert som den nye treneren. Samtidig fortsatte gamletreneren. Han har trent spillerne lenge og vel, og regner gutta som sine. Litt som når en viss Eggen går igjen på Lerkendal, men ikke helt sånn likevel. Stort sett er det jeg som tar meg av treningene. Vi er sammen om laguttak, han har siste ord. Vi er sammen om kampene, som forløper seg omtrent slik: Jeg snakker før kamp og i pausen, han skriker fra sidelinja. Vi diskuterer taktikk under kamp, han har siste ord om eventuelle endringer (innbyttere, formasjon etc). Vi spiller hans spillestil. Vi er ikke alltid enige, men vi har ingen konflikter oss imellom. Alle bortsett fra ansatte og spillere tror jeg har hele ansvaret, hvilket fører til at jeg får ris og ros fra fansen, innbyggere etc. Jeg prøver å moderere min rolle, siden min rolle praktisk talt er assisterende trener. Litt ansvarsfraskrivelse her, men det er på sin plass. Det er ikke mine avgjørelser som har ført oss til tre finaler, men jeg har bidratt. Gamletreneren har avgjort at noen av mine forslag skal brukes, vi er mer som et trenerteam, og han er sjef. Noen ganger er det frustrerende ikke å ha hele ansvaret, andre ganger er det sabla godt å ha ”headcoach” (som jeg som eneste kaller ham) ved min side. Jeg er tross alt ferskis på dette nivået. Vi er blitt gode kamerater og jeg gleder meg til videre samarbeid.

”Assistant coach” Jankuba (som jeg som eneste kaller meg)

Borte best

2006-10-27T19:57:00.000Z

Bor i en altfor stor leilighet i Gambias mest trafikkerte gate. Stinker eksos døgnet rundt gjør det. Øredøvende bråk. Hater det. Klarer ikke slappe av hjemme. Rømmer hjemmefra så ofte jeg kan, heldigvis er jeg en travel mann. Bølgesus og sval bris. Tar sykkelen min og pedaler til stranda. Finner en stol, et bord, gjerne en hengekøye i skyggen fra palmene. Der slapper jeg av. Slafser frukt, leser, drømmer, bader og stuper kråke i sanda.

Jankuba

Imponerende Christian!

2006-10-27T19:49:00.000Z

Christian hamrer løs på wolloftrommene, og klimprer kora som er et mandinkainstrument. Hajn bynnjåå fåå teeken shø. Håper han vil øve mer, for når han følsomt napper i strengene på kora`n og synger med sin nydelige stemme, lener jeg meg tilbake, lukker øynene og drømmer. Folk applauderer ham, både foran og bak hans rygg. Tydeligvis lærer han fort, og lærerne hans er fornøyd. De er stolte av ham, samtidig er de stolte av seg selv som lærerne hans. Her om dagen inviterte trommelæreren Christian med på program. Ikke for å se på, ikke for å høre på, heller ikke for å bære trommene nei, men for å spille! Og det gjorde han. Go Tijan!

Jankuba

Nr 2

2006-10-27T19:43:00.000Z

Først taper vi finalen i supercupen. Så taper vi finalen i ligacupen og deretter taper vi jaggu f finalen i knockoutcupen også. Bittert, bittert og atter bittert. Motstanderne var knapt på vår banehalvdel, men nok til å score de nødvendige målene som tross alt avgjør fotballkamper. Noen faktorer som gjør at vi ikke kommer til å gråte så lenge er faktum at vi har nådd tre finaler. Vi er laget som har scoret flest, sluppet inn færrest, spilt og vunnet flest kamper og vi er laget som har spilt inn mest prispenger. Likevel vi er bare nr 2. Ganske enkelt må vi lære mer og trene bedre, innsatsen er det ingenting å si på. Vi tar seks dager fri, og prøver igjen fra mandag.

Jankuba

Jess, Fredskorpseren i meg våkner

2006-10-21T17:28:00.000Z

I sta sto African Commission On Human and Peoples' Rights ikke langt fra leiligheten vår å hadde kampanje. Det er jo forsovidt kjempefint. Det var masse lykkelige barn som samlet seg på standen de hadde. De serverte gratis Coca-cola...
Fredskorpseren i meg våknet straks, og jeg gikk bort å spurte en tilfeldig med kampanje t-shorte om om de viste at Coca Cola Company har sørget at mennesker har MISTET den mennesklige rettigheten å ha tilgang til vann. Jeg fikk møte mannen som hadde ansvaret for kampanjen, og etter jeg hadde presentert min sak spurte han rett og slett om vi kunne sette oss ned å prate ordentlig om det på onsdag! Endelig får jeg kjempet min sak mot Coca-Cola. Dermed er jeg på kontoret og gjør litt research. Her trenger jeg også hjelp fra dere! Har dere noen historier, lenker, artikler som er godt dokumenterte og saklige om Cola vil jeg gladelig bruke det i min sak.
Sjekk forøvrig ut disse

India Resource Center

Killer Coke

Tijan

2006-10-19T19:57:00.000Z

Keitemo

Keitemo (utales på en arabisk måte) er en stor dag i Islam. Den 27. dagen i Ramadan (altså i dag) kl 5 på ettermiddagen kommer englene ned fra himmelen ledet av Jibril Alasalm Mu Salam (han vi kjenner som engelen Gabriel). Englene observerer hva hvert eneste menneske på hele jorda gjør i 12 timer, og dette markere muslimene på følgende måte:
Da tidspunktet slår inn gjentar man at man tror at Allah er skaperen, og at Muhammed er hans profet. En vakker frase på arabisk... Man faster kanskje enda mer enn før i form av at man passer ekstra godt på hva man sier og tenker. (ingen skittene ord eller tanker). Da man har brutt fasten på kvelden, drar menn og kvinner i moskeen, samles på store uteområder, eller man samles i et hjem hvis det er langt til moskeen. Her ber man, det er prekener, og de priser gud frem til kl 5 på morgenen da englene forlater jordens overflate og drar tilbake til himmelen. Man skal ikke sovne i løpet av denne økten som kan vare i 7-8 timer, hvis man er ved god helse.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en fysisk og psykisk beinhard økt etter 27. dagers faste og viten om at snart er festen her! På mandag eller tirsdag (spørs når månen dukker opp) avsluttes fastinga og man feirer med stor fest og masse musikk og dans og mat. På arabisk heter denne festen Id, her kalt Koriteh.
En månelys natt i Gambia

Tijan

2006-10-17T18:28:00.000Z

Her om dagen følte jeg meg litt ekstra journalist, så jeg hoppa på sykkelen og fulgte med jens på trening med kameraet i nærmeste lomme, slik at også du kunne være med jens en dag på trening! Her er 6 av de 150 bildene jeg tok!

Det må også nevnes at vi vant semifinalen mot erkerivalen Santcheba 1-0!!!! Jeg fant meg selv midt i en folkemengde som hadde løpt ut på banen etter målet, stående å klemme noen jeg ikke kjente. Begynner å få følelser for laget kan du si. Det var godt med hevn.
Til helga er det ny finale!

Klem fra Tijan

2006-10-15T12:50:00.000Z

Sateba United coach...

Ankom bydelen Sateba i byen Lamin tilnærmet totalt uvitende om hva jeg skulle ta del i. Hadde riktignok mine forventninger, men de viste seg å være tyttebær i forhold til realitetene.
Endel av min tid her i Gambia skal jeg være involvert i fotballmiljø, både som spiller og trener. Såpass visste jeg. Mine planer er blant annet å jobbe med barn. Samt å bygge opp en organisasjon som drives av og for ungdom. Den skal drive med idrett, og ta del i andre oppgaver som også er tilgode for samfunnet. Foreløpig er dette arbeidet på planleggingsstadiet, for tiden min strekker ikke til. Det er masse løse tråder som må nøstes sammen før dette kan settes ut i livet. Fotball som leketøy og verktøy.
Apropos tyttebærene, så er Sateba United så bra, at flere av spillerne har erfaring fra øverste divisjon. Jeg er langt ifra å spille meg inn på laget. Det kan jeg faktisk bare glemme, men jeg skal trene hardt i 8.mnd. Kanskje gir jeg meg selv et innhopp på slutten av en ”ubetydelig” kamp. Bare for å ha svettet litt i drakta som forøvrig er i rødt, hvitt og blått.
Utfordringene står i kø når det gjelder å trene dette laget. Kommunikasjon/språk, kultur, klima, religion, utstyr, forventninger, pedagogikk og filosofi er noen stikkord å tygge på. Forventningene fra fansen, chief, chairman, lokale politikere, lokale forretningsmenn, spillerne, technical staff og meg selv, er også noe snodig/vanskelig å forholde seg til. Forventingene skal være der i en klubb av Sateba United`s kaliber. Jeg har aldri trent et lag på så høyt nivå og med så mye kvalitet. I sandkassa vår finner man noen tekniske vidundere, og jeg gleder meg til å se de spille på gress.
Vi har vunnet 7 av 8 kamper. Rivalene våre Santcheba løftet pokalen, etter å ha slått oss 1-0 i finalen i bycupen for to uker siden. Likevel, det var en stor prestasjon å komme til finalen og vi er stolte av det. Da vi avanserte fra semifinalen stormet fansen banen i gledesrus. De fikk selskap av innbytterne, technical staff og trenerne!
Noe jeg gleder meg stort til, er å møte Santcheba igjen, og det skjer allerede i ettermiddag. Denne gang i semifinalen i ligacupen. HEVN står det på innsiden av øyelokkene mine, men det er ikke det som er fokus før kampen. Vi skal gjøre som vanlig, dette er hvilken som helst fotballkamp. Vi skal spille vårt spill og telle opp til slutt. Hevntørstens energi skal vi selvfølgelig bruke, kanalisere og transformere til kvalitet. Tross alt har vi ikke glemt tapet, og vi kan dra fordel av det på flere måter. Tror ikke Santcheba kommer til å ta lett på oppgaven, vi ga de kamp til døra og vel så det i forrige match.
Når vi vinner ligacupen er laget kvalifisert til kvalifiseringsrunder for 1. og 2.divisjon. Å kvalifisere seg for 2.div. er målet, veien dit er knallhard, men vi har god rytme og skal gi alt.
Fortsettelse følger.

Santcheba og Sateba før finalen i bycupen

Jens Jankuba Sarr Gjønnes, eller coach om du vil.

2006-10-13T13:37:00.000Z

Mais med nattevakten...

Det sitter en kar utenfor porten som fører inn i gårdsplassen vår. Som tidligere beskrevet er vi ikke alene i denne, skal vi kalle det bygården. Her bor det flere folk og dyr. Uansett mannen med den grønne uniformen har vi etter hvert fått et godt forhold til. Han hilser, smiler, stotrer frem noe engelsk og noe wollof. Mest opptatt er han av å høre på radioen som han holder klistret til øret til enhver tid. Mellom atayaslurpene sine da selvfølgelig. Ataya er et kapittel for seg selv, foreløpig forteller jeg deg at det er te. En dag jeg kom hjem fra trening satt han å grillet mais. En liten bærbar grill som du snurrer for å få futt i ble brukt. Grillet, litt svidd mais er noe av det beste jeg kan få, heldigvis inviterte han meg. Vi spiste mais, kikket på forbipasserende biler, kikket av og til på hverandre og humret over noe vi tydeligvis var enig i å humre av, blant annet en bil med gåen viftereim, og så var det kvelden.

Jankuba

2006-10-10T19:05:00.000Z

Dagene flyr her nede i Gambia, akkurat som de sikkert gjør der hjemme og det er rett og slett litt tungt å innse. Jeg merker så smått at en aldri så liten følelse av panikk begynner å bre seg igjennom meg. Hva om jeg ikke får gjennomført noen av planene jeg hadde for året? Hadde jeg egentlig noen planer? Har jeg noe som helst å gjøre her nede???
Det jeg driver med nå om dagen da, er at jeg fortsetter å prøve å lære meg wollof, har møtt på en kneik nå, som er vanskelig å komme over. Trommetimene med Bouba går veldig bra, jeg forstår litt mer for hver time vi har, og jeg må jo stolt innrømme at han har sagt at når Ramadan er over, så skal jeg få lov til å være med i trommetroppen hans i Banjul. Se for deg meg og 4 gambiere som banker løs på trommer til dansende gambiske damer med store romper liksom...
Det skal taes bilde av!
Ellers har jeg begynt å ta koratimer. Det er gøy det. Kora er et strenginstrument med 21 strenger, som blir brukt av mandinkastammen. Det er endel å holde styr på, men jeg slutter ikke å la meg facinere av de vakre melodiene og de groovy riffene som hører til dette instrumentet. Skal etter hvert prøve å leke Jali (gambisk musiker som har arvet sitt yrke, også kalt Griot) og skal prøve å bygge min egen kora. Eller hvertfall være med på prosessen.
Så jeg har jo ting å drive med, det er ikke det. Men jeg vil gjøre så mye mer. Spørsmålet er om jeg har tid, og overskudd. I et så fremmed klima kan en hard økt på 3-4 timer være mer en nok i løpet av en dag. Det jeg har lyst til å gjøre fremover er å besøke andre NGOs som kanskje holder på med barn, menneskerettigheter, utviklingsarbeid, musikk osv. bare fordi jeg er interessert i å finne ut hva som skjer her nede, og kanskje hvis sjansen byr seg, så engasjerer jeg meg i noe arbeid.
Ellers så tar det på litt det Jens skriver om da, i forrige post. Det er tungt å ikke bare vite, men også se og skjønne hvor utrolig fattige noen av folkene rundt oss er. Det er uvant kost for en stakkars bortskjemt nordmann.

Masse hilsninger til alle hjemme og i andre land.
Klem fra Tijan

2006-10-10T13:33:00.000Z

Heldagsjobb å leve.

Å venne seg til å lage mat fra bunnen av, vaske klær for hånd, gjøre rent leiligheten, ta oppvasken, alt uten strøm og innlagt vann, tok litt tid. Det er ikke gjort i en fei, det er hardt arbeid og ikke minst tidkrevende. All ære til de som gjør dette bestandig, og da mener jeg spesielt gambiske kvinner. De fleste kvinner her vet litt for mye om hva hardt arbeid er, spør du meg. Da vi endelig begynte å kommme inn i rytmen, skaffet vi oss likegodt hushjelp (les innlegget til Christian).
Det hele var endel av vår travle, slitsomme men også fantastisk lærerike hverdag. Jeg opplever hver dag, inntrykkene er mange og skal ikke legge skjul på at jeg trives godt. Det er en drøm som har gått i oppfyllelse å flytte tilbake til Afrika. Som endel av dere vet tilbragte jeg endel av oppveksten min nettopp på dette kontinentet. Å bo her i voksen alder (noen rynker sikkert på nesa av påstanden voksen, men.. :) , er ganske så anderledes, men minnene strømmer på. Jeg legger så mye bedre merke til alvoret, også til lek og moro, men desperasjonen i et undertrykt og fattig folk er til å ta og føle på. Det tynger. Likevel er det en positivitet og livsglede mange har mye å lære av. De vet å more seg, spesielt med musikk og dans. Og alle i Gambia er jo selfølgelig ikke like, de har MTV, rånere, nattklubber, frossenpizza og alt annet man kan tenke seg. Men igjen, bare et fåtall har tid til de store "utskeielsene".
Etter 3-4 uker med litt kaos, dvs bli kjent og introdusert etc, har jeg nå noe jeg kan kalle en hverdag. Våkner av trafikken på Kairaba Avenue ca kl 07, reiser til kontoret i Bakau, reiser videre til språktime på Kape Point, reiser hjem ca 15, reiser til byen Lamin ca 16 og starter fotballtreningen kl 1715 (er både trener og spiller), forlater Lamin 19 og er hjemme igjen i Pipeline ca 20. Da er det deilig med en dusj, må bare hente vann i brønnen først :) Fotball er hver eneste dag bortsett fra dagen etter kamp. Språktimene er ca 3 ganger i uka, kontoret blir de dagene jeg ikke er fullt så jævlig sliten. Overskudd til å oppleve mer av Gambia, skrive mailer, blogge, lære wollof og annet håper jeg kommer sigende. Jeg begynner å finne rytmen, og jeg gleder meg ubeskrivelig til fortsettelsen.

av Jankuba

2006-10-09T19:37:00.000Z

Det hendte i de dager da Jens og Christian nettopp hadde blitt innkalt til fredskorpsoppdrag i Gambia. I et hjørne av gården vi bor i, i et lite rom, kom et barn til verden. Far var jordmor og bakgårdsrotta Rasmus vitne. Det ble en stor frisk jente som på tirsdag ble feiret av glade venner og slektninger i en navneseremoni i gården og fikk navnet Frida. Ingen av oss har vel holdt i et så nyfødt barn før, og vi har allerede rukket å bli veldig glad i vår nye nabojente. ”Your future wife” sa faren hennes da jeg holdt rundt henne for første gang. Stadige påminnelser om desperate drømmer gjør at glansbildet Gambia blekner i den varme sola. Etter noen overveielser frem og tilbake har Jens og jeg kommet frem til at vi ønsker og hjelpe denne lille familien, og vi har spurt om moren til barnet vil være hushjelp hos oss. Dette har vi kommet frem til er en fin måte å gi penger på, uten å gi det inntrykket at hvite folk har så mye penger at de bare kan dele ut. Det er mer en vennetjeneste fra vår side, og det føles godt å kunne gi noen et arbeid. Med ”europeiske” perspektiver føles dette veldig rart, og ansette noen på denne måten. Hadde ikke trodd at jeg kom til å gjøre det, men på mange måter slår vi 2 fluer i en smekk. Vi slipper å bruke så stor del av tiden vår på oppvask, klesvask og husvask, og vi kan bruke mer av tiden vår på å oppleve Gambia. På samme tid får vi hjulpet de som etter 5 uker her har blitt gode venner av oss.

2006-10-02T15:07:00.000Z

Sult

3 dager siden jeg prøvde å faste. Slik foreløp dagen seg:

kl. 0450
Blir vekket av min kjære navnebror Tijan. Opp å spise frokost. Jeg var egentlig mett etter middag kl 12 på natta, så jeg spiste en halv bagett (les: 2 skiver formloff) og kølka i meg vann så magen sto som et trommeskinn. Legger oss til å sove igjen.

kl 0730
Jeg våkner opp av at magen skiker etter mat, den vet så utrolig godt at den ikke får mat i dag, men sola har stått opp, så jeg legger meg til å sove videre og leser litt (Leonard Cohen: Skjønne tapere, kjempefin bok!)

kl 1200
Egentlig ikke hverken mer eller mindre sulten, går overraskende fint. Jeg er på et planleggingsmøte på kontoret. En liten utfordring å komme seg til og fra møtet i sola. Er den varmeste dagen på lenge her nede. Men møtet går helt fint og jeg føler meg oppegående. Begynner kanskje å få litt vondt i hodet..

kl 1500
Ser med grådighet på det som føles som de siste dråper med fuktighet forlate kroppen til fordel for doskåla. Får et tips om å gå å legge meg til å sove litt, det gjør dagen kortere.

kl 1730
Våkner opp, på dette tidspunkt begynner jeg å bli sulten. Går å tar meg ett bad i havet.

kl 1850
Nedtellingen har begynt. (ikke før faktisk). 20 minutter til vi bryter fasten, jeg begynner å føle en viss skuffelse. Var dette alt?

kl 1900
Folk smører på brødet sitt og rører i teen. Har aldri sett gambiere så punktlig som nå.

kl 1910
Hverken før eller senere, begynte vi og spise. Jeg spiste en halv bagett (les 2 skiver formloff) og har aldri vært mer mett i hele mitt liv.

Konklusjon
Når man står opp om morgenen, og ikke spiser, så er det litt sånn merkelig, men jeg følte meg ikke frista i det heletatt til å spise eller drikke. Når jeg først spiste så føltes det mer unaturlig. Det var faktisk vanskeligere å ikke se på gambiske jenter uten bejær, eller ikke tenke stygge tanker eller banne (som også er endel av fastinga) enn å ikke spise. Jeg hadde jo psykisk forbreda meg på å lengte etter mat og drikke, og delevis drives til vannvidd. Jeg, den glade norske laks som aldri har vært sulten i hele mitt liv. På en annen side er det en utrolig mestringsfølelse da. Jeg klarer meg en dag uten mat og drikke liksom. Hva er det magen min skriker etter? Med tanke på at jeg er i et helt fremmed klima så var jeg jo veldig forsiktig da. Jeg var stort sett innendørs hele dagen, og sov ganske mye.
En dag med faste gikk helt greit, men 30 dager. fy fader ass. det står det respekt av...

Ti

2006-10-01T00:51:00.000Z

Stemningsrapport etter valget i Gambia.

22.september 2006 var det valg i Gambia. Stemmeurnene ble stengt 18.30, og resultatene ble offentligjort et døgn senere. Yahya Jammeh og hans parti Alliance for Patriotic Re-Orientation and Construction (APRC) stakk av med seieren igjen. Dette ser ut til å bli hans tredje 5 årsperiode. Deres sterkeste konkurrent United Democratic Party (UDP), som sammen med NRP og GPDP former opposisjonsalliansen med Ousaine Darboe som presidentkanditat, fikk 27% av stemmene, mot APRC sine 67%. Ikke ubetydlige National Alliance for Democracy and Development (NADD) med sin presidentkandidat Halifa Sallah fikk 6% av stemmene. Av de 670 336 registrerte stemmeberettigede, ble det reigisrert 392 685 stemmer, dvs en valgoppslutning på 58,58% ifølge Independent Electoral Commision (IEC).

President Jammeh tok makten i landet gjennom et militærkupp i 1994, og har beholdt den siden. Han uttalte da at han ble sittende ved roret i to år, og det skulle bli demokratisk valg i 1996. Jammeh ble valgt i 1996, 2001 og i 2006.

Valgkampen og valget gikk meget fredelig for seg, det var ikke særlig tegn til opptøyer tross noe høy temperatur. Stemningen var vibrerende, stillheten var øredøvende og ansiktene var preget av alvor. APRC gjorde klart mest ut av seg, selv om alle kandidatene skulle ha fått rettferdig tilmålt tid/midler til valgkamp. Slik var det ikke. Tilstedeværelsen av tungt bevæpnet militær, politi og sikkerhetsstyrker under APRCs valgkampanje understreket partiets makt og nevnte bevæpnedes lojalitet. Dette sto i kraftig kontrast til opposisjonens valgkampanje hvor opposisjonspartiene hadde krav på like mye beskyttelse, en beskyttelse jeg så lite til.

Opposisjonen skriker om urettferdig valgkamp og direkte juks under valget. Opposisjonen anerkjenner ikke valgresultatet og det blir spennende å se hva som skjer videre, hvis det skjer noe i det hele tatt. Vinnerne av valget avfeier påstandene. De henviser til rapporter om et fredelig og rettferdig valg som var eksemplarisk.
President Jammeh har kommet med uttalelser om at verken valg eller kupp kan ta fra han makten. Han har uttalt at de områder han ikke vinner valget i, vil han ikke hjelpe videre. Pluss en rekke andre kontroversielle uttalelser som ikke har falt i god jord hos opposisjonen, og hos endel journalister. Det internasjonale samfunnet har begynt å få opp øynene, men de er dessverre bare på gløtt. Opposisjonen og media påstår de har konkrete bevis for juks, brudd på pressefrihet og brudd på menneskerettigheter. De siste 12 årene er det ikke få journalister og opposisjonsmedlemmer som har forsvunnet. De fleste fryktes drept. Gambiere bosatt i utlandet tillater seg å være langt mer kritisk enn de som bor i hjemlandet.

Ingen jeg har møtt på gata har turt/villet å kritisere presidenten. Men på tomannshånd kommer det historier jeg ikke tør å gjengi uten kilder. Presidenten blir av noen omtalt som en korrupt og morderisk diktator som styrer Gambia med jernhånd. Andre forteller at han er en mann for folket som gjør sitt beste for å utvikle landet, og at han er flink til det. Det kan være rett at han utvikler landet, men jeg ser et land som virkelig er på felgen. Folk sliter, Gambia er verdens femte fattigste land. Presidenten har utviklet noe av landet f.eks hovedveier, flyplass og tv-kanal. Og satt landet i milliardgjeld. Se kilder: The Gambia Echo, The Gambia Journal, www.AllGambian.net, The Nation (Nairobi), UN Integrated Regional Information Networks, The Daily Observer, The Point , Freedom og www.allafrica.com

Av Jens Gjønnes

2006-09-28T18:46:00.000Z

Nåh, skal dere høre her.
Som jeg allerede har skrevet, så er det Ramadan her nå. Fastemåneden i Islam. Og som en del av kulturutveksling og det å oppleve Gambia, har jeg planer om, i morgen, å faste sammen med noen av folka her. Dvs. ikke spise eller drikke mellom 6 på morgenen til 8 på kvelden. FOR ET STUNT!
Får de det til en måned skal jeg klare det en dag...
Legger selvfølgelig ut en oppdatering på hvordan det gikk...

Tenkt på meg inn i mine siste spisende timer!

Klem Ti

2006-09-28T17:32:00.000Z

Her kommer det noen bilder fra dagliglivet i Gambia!
Dette er utsikten til jens når han våkner om morgenen!

Tijan vasker klær i bakgården (i bøtter)
Folk som har sikra seg VIP tribuneplass i et valgkampanjemøte
Noen bilder fra Regntiden:

Det var en gang en vei...
Søte Jankuba og 4 kg ketchup
jadda!

2006-09-25T21:40:00.000Z

Jeg har kjøpt meg sykkel!
En fiiin Diamant damesykkel med ett gir og bagasjebrett. Perfekt for korte og lange strekninger på flate gambiske veier. Her på lørdag sykla jeg til Lamin, det er 1/3 av veien ned til Senegal, tok meg en halvtime. Så gjett om jeg og Jens skal på sykkeltur til Senegal når Jens får seg sykkel.
"second hand" sykler fra Europa er ganske dyrt her nede faktisk. Det regnes som sykler med kvalitet. De nye syklene her er kjempefete, men dempere, importert fra Kina og blir ødelagt med en gang. Har funnet ut at det lønte seg da, isteden for å ta taxi hele tiden. Og ja, det kunne faktisk hende det hadde lønt seg å ta taxi skulle vi ikke vært her så lenge. En taxitur koster 5 dalasi, eller 1,25 kr, men taxiene går i ruter da, som busser i Norge, så skal man lagt må man bytte underveis og sånn. Tilbake til sykkelen min.
Er det noen som vet om Diamant er norsk merke? Jeg trodde det først, men så fant jeg noen tyske klistremerker på den... Jeg så hvertfall flere DBS sykler der jeg var å handla, men endte altså opp med Diamanten min.
Så ikke bli overrasket hvis du ser en brun Christian i et lite glimt som fyker av gårde før du får sett hva det egentlig var du så, det er bare jeg som har tatt meg en sykkeltur innom Norge. For Diamanten min tar meg hvorhen jeg vil!

Er forresten bare å poste kommentarer hvis dere vil...
Og beklager den elendige bildekvaliteten, men vi har bare modem her, og det tar så sykt lang tid å laste opp bilder hvis de skal være ordentlige.

Klem fra Tijan

2006-09-25T20:21:00.001Z

Ramadan har kommet, og valget har gått.
President Jammeh vant med 67 %, noe som er historisk høyt for APRC. De to tidligere demokratiske valgene Gambia har hatt, har APRC vunnet med mindre overtall. De vant 13 av 14 provinser, så praktisk talt sitter de på all makt i landet. Vi har sett vill jubel i gatene, men har også hørt teorier om valgfusk i de mørke bakgatene. Enten man er for eller i mot har alle sterke meninger om Presidenten. Opposisjonen UDP fikk 26 % og NADD fikk 6 %.
Har egentlig masse fakta/historier om hva Jammeh gjør og ikke gjør men uten noen sikre kilder. Kan dessuten være direkte farlig å uttale seg skarpt mot han her nede. Folk forsvinner og sånn.

Ramadan er muslimenes fastemåned. For oss, betyr det at det ikke blir spesielt intense fotballtreninger på Jens, og for meg at det ikke blir noe trommeprogram rundt omkring. Program er praktisk talt når gambiske musikere er på jobb. Det er gjerne noen som leier de inn til en spesiell annledning som f. eks. bursdag, bryllup eller navneseremoni. Men jeg og Bouba kommer til å fortsette å ha trommetimer på stranda 2 ganger i uka da. For de fleste som bor her, betyr jo Ramadan at de ikke kan spise mens sola er oppe. Praktisk talt mellom 8 og 7. De fleste jenter/damer dekker seg til mer. Det er ikke veldig vanlig med hijab her, men under ramadan bruker de fleste det...
Vi ser frem til en roligere måned hvor vi skal få tid til å fokusere mer på å lære oss wollof, men også prøve å skrive mer her på bloggen eventuelt artikler osv.

av Tijan

2006-09-22T20:33:00.000Z

Valget i Gambia
I dag går 670,336 (registrerte) velgere til urnene for å bestemme hvem som skal styre landet de neste 5 årene. Nåværende president Jammeh (bildet) og hans parti A.P.R.C. regnes av de fleste som favoritten. Han sier selv at han ikke er politiker, han jobber med å utvikle landet. Valget mellom han og opposisjonen sier han er valget mellom "progress and retrogression". Han har også i løpet av de siste dagene kommet med en kontroversiell uttalelse om at han ikke vil jobbe med å utvikle de provinsene der han ikke får flertall.
Advokat Ousaineou Darboe er UDPs presidentkandidat. Dette opposisjonspartiets valgsak er å bedre gambiske bønders situasjon ved gi de bedre tilgang til det internasjonale markedet. (hvis jeg har forstått det rett). Gambias største eksportvare er peanøtter. Dette partiet regnes for å stå til høyre for A.P.R.C, og er slik jeg har forstått det Jammehs sterkeste motstander.
Det siste opposisjonspartiet er NADD og deres presidentkandidat Halifa Sallah. NADD er det sosialistiske opposisjonspartiet, og de fokuserer på bedre opplysning av folket, en sterkere demokratisk struktur og en strengere økonomisk politikk.

De gambiske stemmeurnene er unike i Afrika. De er laget av en tromme, med en klokke på innsiden. Når stemmeseddelen slippes i urnen treffer den tromma og klokka slik at de lager en lyd. Slik forhindrer man at folk jukser, og stemmer flere ganger. Det er derfor forbudt å spille trommer, samt å sykle i nærheten av valglokalene i dag.
Du kan følge med time for time på nettavisen http://www.freedomnewspaper.com/ hvis du skulle vært interessert.
(Kilder: avisene "The Point, og "Freedom")

2006-09-22T19:47:00.000Z

Her kommer det en liten oppdatering fra Tijan (Christian).
I Gambia står alt bra til. Vi har vært her i 3 uker nå og vi begynner å føle at ting begynner å slå seg til ro. Det har vi egentlig gjort de siste 2 ukene men allikevel er det noen småting som må på plass. Leiligheten vår er i 2. Etasje av en tidligere restaurant, og er schææær (se bildet). Vi har 4 soverom, 3 bad, kjøkken, stue og stor balkong så pusterom har vi nok av. Vi har ikke pyntet noe særlig her enda, vi har jobba mest med å få tak i ting vi trenger, som utstyr til å lage mat og å reparere alt vi har klart å ødelegge til nå. Blant annet har vi ødelagt 3 dører, en stekepanne, og en kjele. Ting er ikke konstruert for hardhendte norske vikinger her...
Inntrykkene er mange og overveldende, og jeg har vel ennå ikke forstått, selv om Jens har fortalt meg det mange ganger, at vi er i Gambia, og at dette vil være hverdagen vår i 8 måneder fremover. Det er for godt til å være sant, samtidig som jeg merker alvoret ved å være så langt unna sine beste venner og sin egen kultur.

Det som har gjort mest inntrykk på meg de 3 første ukene har vært den utrolige gjestfriheten ECCO har tatt oss imot med. Vi ble fort adoptert inn i ECCO-familien på Cape Point, hvor vi ofte er innom og henger med gutta og spiser lunsj. Jeg har jo også trommetimer på stranda sammen med trommelæreren min Bouba 3 ganger i uka. Det er stas. Vi går ”easy easy” nå i begynnelsen da. Gjelder å få dreisen på hvordan behandle skinnet, og ikke minst prøve å pønske ut hvor pulsen ligger. Det var skikkelig artig å være med Bouba på jobb for første gang. Det var på en navneseremoni i Banjul.
En navneseremoni i Gambia har jeg funnet ut er ganske lik en dåp i Norge. Hvertfall hyggestunden etter navneseremonien. Selve seremonien i Moskeen var jeg ikke med på. Stort sett masse tanter som sitter og skravler og ler. Mennene rømmer og ungene leker sammen, og det er mye god mat. Det som er anderledes ble jo klart for meg da trommegruppa til Bouba (inkludert meg som læregutt) dukket opp. Gutta hamra løs på trommene og tanter med små og store romper var oppe etter tur og rista og vrikka og trampa og klappa. En av tantene skulle selvfølgelig dra opp meg, det morsomste de vet er å se en ”toubab” (som betyr hvit mann på wollof) danse. Og som de fleste som kjenner meg vet vel at man ikke trenger å be meg 2 ganger. Jeg kjørte en klassisk knær-frahverandre-sammen-frahverandre-sammen til det jeg gjetta var pulsen. Litt uti der begynner jeg å lytte febrilsk for å finne brekket (en slags avslutning før neste danser skal ut i ringen) og da det kom seifa jeg med en beskjeden rompevrikk. ”The crowd went wild” og jeg hadde tydeligvis bestått...

Ellers er det jo regntid i Gambia nå. Det betyr at det regner litt eller MYE stort sett hver dag. Gater blir elver, og alt stopper opp når det er som værst her. Det er dårlig med dreneringsystemer her, så bor du i en grop så ligger du dårlig ann.Jeg har sett folk kjempe harde kamper mot vannmassene som for ente gang tar seg inn i huset deres.
I dag er det valg (se egen post) så nå skal jeg hjem til familien min og valgvake. Har så mye jeg har lyst til å fortelle men må vel dele det opp, så det ikke blir så mye på en gang. Jeg tenker på alle dere der hjemme, og mine fredskorpskolleger i India og Guatemala. Håper alle har det bra.

Klem fra Tijan

2006-09-17T14:54:00.000Z

Nå tror jeg at jeg begynner å skjønne litt hvordan ting funker på den internettsiden her, så snart dukker det opp noe ordentlig.
Har blandt annet lagt ut linken til våre kjære klassekamerater Brita og Helle som er i India.
Se på den!
Snart kommer en lengere oppsummering fra meg og jens om hvordan de 2 første ukene har vært, åssen leiligheten er, de største begivenhetene samt litt bilder. Gled dere!
Mailen min funker forresten ikke nå, så beklager at jeg ikke svarer på mail de som har prøvd å sende det.

Klem fra Tijan

2006-09-14T23:03:00.000Z

Her skal altså jeg og Jens skrive litt om hvordan det går og hva vi faktisk driver med her nede i Gambia for venner og kjente og evt. andre som er interessert. Så slipper vi alle disse fellesmailene.
Har ikke helt kommet inn i det her bloggreiene ennå, men jeg regner med at det snart kommer en oppdatering og vi lærer oss hvordan det her funker etter hvert.
For de som eventuelt ikke kjenner oss fra før, kan jo begynne med og fortelle at vi heter jo ikke Jens og Christian lenger, vi heter Jankuba og Tijan, og vi bor i Gambia og skal gjøre det i nesten nøyaktig 8 måneder til. Her skal vi spille fotball, trommer, synge og danse og kose oss masse fremover! Vi driver også å lærer ett av de lokale språkene her wollof. Kanskje vi tilogmed legger ut et lite wollofspråkkurs her, hvem vet. Vi vet hvertfall at vi skal prøve å skrive litt om hvordan vi har det men også skrive litt om hvordan ting fungerer her nede og vi skal også prøve å få tatt noen bilder å legge ut.

Klemmer fra Jankuba og Tijan